Girl on top

I collect and take care of almost anything.
Before summer i got a visit from Are Kværk with to bags full of bits and pieces that he got from a friend. «Thank you so much, they are perfect to make very simple clothes in a very simple manner by just fitting the bits together. After summer o got a a creative fever after sorting out materials, and made me something new.
One came from a silk scarf, two from a pillow cover, three and four from a table cloth that o got from friends (thank you Lisbeth Fjellanger for all the lace I got from you that you had from family shop. Some of it is now colored (because i was fed up of white).
Yesterday Joana Isabel Rodrigues Mølbach was on a lightning home visit and we managed to take some pictures before it got dark.

More pictures will come when Joana returns to model

Mean while, nothing is stopping you from putting your own bits and pieces together if you feel for something new

 

Mission possible
Thank you Joana Isabel Rodrigues Mølbach for modeling my old wardrobe. The light was minimal brief and I had to jungle by the window with the mirror catching enough light give you some details.
I have been growing up lately, and having «the hots & sweats of middle age» i need textiles that allow me to breath and refresh.
Then I have been sick of the sewing machine and at one point all my four machines got sick of me and dint work.
For one year ago I was in deep grief and started sewing my self new tops that I would wear on my visits to the hospital Were Frøydis mother spent her last months. I liked the expression in her ayes when she saw me with something old new. I had my hand work with me everyday, in case i would get the chance to sew in between visits.
Now that I am heading to México to learn how to embroider Indian clothes, I no longer am leaving these behind.
Enjoy the views and remember one thing: my creativity comes out of the respect for nature, my self and the concern for the children to grow.
I hope these pictures show the simplicity of the work, achievable for everyone and specially young children. Be inspired to do your fill your own closet with new fashion made with your own personal left overs.
I am lucky to have Joana modeling for me and she makes it look good. If you are jealous, you should copy the ideas. If you make a lot and need a model to make look good. Joana Isabel Rodrigues Mølbach is for hire, but pay her better than me, because I have mothers discount and she need the money to follow her studies.

Basura

BASURA

“Why don’t we just stop trying to make the world a better place, and start focusing on
not making it worse?”

The magic word read along the roads of México. Some places they will fine you ten Thousand pesos, but no bin to put the trash you find flying around, because the trash car comes when it comes if it comes. Here in Tulum where a lot of tourists take refuge from the stressful daily life, to come here and enjoy the nature that has not yet been destroyed, they litter more than anyone else.
I am daily fighting to avoid my old food habits. Not being able to make our own food or brew our own coffee, we ended up by using a lot of plastic foam cups until I found out that I could by a metal cup and get six refills for free. Now I have drunken all my refills and the lid broke after the fourth refill. We were not careful enough when washing it and now I am trying to live with a broken lid to avoid putting another thing in the trash. Next time I have to be gentler when trying to find out how to do it.

Trash here is not sorted or recycled. Each state has its own BASURA law and way of dealing with it. Here in Tulum, I know and have seen that they don’t collect the trash. If and when they collect, they dump it in the jungle. Trash in its entire magnitude, glass, plastic paper and metal, with all the quemicals dripping down into the ground water without any protection mat. It is said that they got the funding’s to protect the ground, but that they used the money for something else. Last week I encountered an outsider living here in Tulum complaining about the smells on her district. It happened so that the people started smelling fesses at all times as they started observing the trucks driving into the bush. They started getting attacked by insects and one they collected everyone to block the road. Then the trucks just turned around and dumped everything on the nearby cenote. Instead of a cenote they have a growing pile of trash, that no one can do anything about it. One thing is still very clear; the trash and toilet water is coming from the beaches of Tulum and the guests staying on the cabanas. Every day the traffic gets stuck with all the truck transporting water to the hotels and bringing out the shit to dump in the jungle. Soon enough, the ground water will be so contaminated and the jungle so damaged that the tourism will either get a sick holiday or go somewhere else to do their “mindful yoga”.

When I hear stories like this, I slowly loose the appetite of being here. The longer I stay, the more thrash I produce. I will have to put a lot of effort into changing my habits and make most of the food I eat, other ways I won’t have the heart to stay. Not being able to recycle or avoid poisoning the nature with my presence, “I feel guilty in crime”.

If I should come back or continue my travel out in the world, the I should consider the impact and consequences of my habits on society and nature, when I step outside my door.

I should question the existence and importance of things in my life. There is a lot taking space and I do some clean-ups, to be able to keep on breathing.

come and enjoy the beauty outside, I should make a plan of taking home with me all the trash I make (besides your own bodily waste). Sparing the nature for a lot of the trash that is going around.

When I question myself, what is the most awful about Norway the answer is constantly the same. I got tired of all the apparent naive consuming attitude their greed for more and more is the worst. Norway’s renovating culture is to tear down the old and build new, paint new adding a bit of metal a lot of glass. Furniture is thrown away in spite good conditions. And kitchens are renewed every ten years according to Ikeas news. I became tired of working with all the unnecessary littered clothes to the point that I became overworked and depressed.

Now I am here in Mexico basically to work with this theme, with the plan of visiting schools and make them aware of our relation to nature for possible change in attitude. At one point, I saw myself picking all the trash I found along the way, believing that would probably make a little difference and after a while, that would motivate tourists and truck drivers to keep their litter inside their vehicle. Because a littered road is unsafe to drive.
When I try to find who to blame for the cluttered views along the road, I wonder why and who is littering the nature, the evidence is clear as I from time to time watch water bottles flying out of the vehicle in front of us. Intruders, showing very little respect for the road.

The locals, they managed before Europe’s invasion and they still manage quite well without, our standards of consume. Their life is simple. Family and work to survive. Family fiesta again and again and again. Family is very important for a Mexican. When they go on a family holiday they take grandparents and small children, they travel often in groups of 10 – 14 And they bring everything they need for the trip, that way they keep leisure cheap and they get to do holiday together as a family.

The problem is when they leave their trash behind. Two evils happening at the same time: a demanding increase on human consumption and falling education manners. We need to pass on, the education we got from our parents, before it’s too late. We have been busy building careers and houses, cheating our children by giving them games to play with. They learned the games but they did not learn where eggs come from or even how to fry one. We protected them from the fire and from the child labour. We forgot to value our inn heritage. Our relation to education has changed, because of our lack of manner, going around thinking that “problems fixes themselves”, or that someone else will come to clean up after us.

We have been the masses spitting up in the air, convinced to know everything better. Because we are so intelligently developed that we believe we can take all we need. What we don’t need we learn how to become dependent on it, so we end up by needing a lot of things (that are making us sick. Lying to ourselves and giving us the right to kill and destroy what we don’t like in the name of making the world a better place.

PAPERWORK

Paper paper and more paper.

For the passed years, I have been drowning in my own plastic and paper waste. After I studied the packing materials I “filled the house”. Because nothing useful goes to waste I forced my self to put back the avocado packed in plastic with plastic. Some materials are useless all the way trough and I can’t let my “need” of avocado overrun the fact, that it comes in needless killing plastic.

Now someone ate a lot of pizza over the holiday and I got to keep all the packages to use in my work with my pupils “the specials”. We use them as canvas for making pictures together with other paper leftovers.
I had been thinking about this idea for far too long and I need to clear the home space for the incoming packages.

“you know Maria, I think these students are getting tired of working with this paper-stuff. I think they are soon ready to work with something else”. The teacher knows her students better than, me passing by. “It’s important to relate to our everyday waste to become conscious and find alternative ways of consume. The students get to use their brains and do creative work without having to buy new. We can’t keep on buying new materials, when we can make perfect use of the materials we already are wasting”, As I was saying this, I was thinking of the perfectly good table she replaced with new and that the pupils detested. “Oh indeed! … I agree with you …”
I am still thinking about that table, but they will have to relate to my pieces of garbage if they want me around.
With my collaboration with “the specials” I am rediscovering my passion for making pictures. And because I don’t eat so much pizza or hardly buy anything you may “safe your best boxes for me”. Because I should to be invited to work with other schools 😉

I hope these pictures inspire you to use the materials you already have. It’s not enough to recycle but also; be aware of the things we bring in and out of our lives.

“If we don’t stop shitting where we eat, we will have to eat what we shit.”

MariaSting 2017

 

Materials

With all the ideas dancing in my mind, I have been out hunting for materials to visualise my perception and opinion of the world around me. After many years of collecting and exploring textile-forgotten treasures, I often find my self, organising materials.Some materials are to keep forever as they are, some materials are to be embroidered in visual Art, and others are to be reintegrated in daily wear.

I try to “make use” of all materials that come to me. Never the less, I stop hunting more…There’s is a fear inside me, that I don’t catch these materials in time to make people aware of the value in textile-art ornaments, they will be buried under the ground. The evidence, that humans have used their creativity in clothing and home embellishment. Its thorough these materials, I discover layer by layer of social art history. Most of the artist are women, but never recognised as such…

I need to see and see the materials in front of me. It’s hard to work creatively, when I have to dig my self through boxes and drawers. Out of a need for bringing materials into light, I started making small installations. Small sketches, creating my sewing-room.

 

REMEMBER ME

REMEMBER ME

En relasjonell utsmykning

Jeg begynte dette arbeidet inspirert av min mor som har Alzheimers men som fremdeles er aktiv i å brodere. En jobb hun har hatt siden hun var liten. Mor glemmer hva hun har nettopp spist til middag, men hennes broderiteknikk er bedre enn noen gang. Inspirert  av mine erfaringer med mor og relasjonene med utstillings publikum, bestemte jeg meg for å produsere utsmykningen i samarbeid  med brukerne av Glemmen Sykehjemmet.

Arbeidet startet i April 2015 ved et 3 ukers opphold i Fredrikstad hvor jeg besøkte Glemmen dagsenteret daglig. Jeg fikk bo hos Caren 94 som er mer klar i hodet enn meg selv men var blitt redd for å sove alene i sitt stort hjem.

Under befaringen 30. Januar ble jeg kjent med hjelpepleiere og brukerne av Glemmen Sykehjem og fikk ideen om å lage en kalender i tillegg til en vegg installasjon som skulle bestå av lokale innsamlede broderier og hånd arbeid. Kalenderen skulle formes og broderes i samarbeid selve brukerne.

Ved mine daglige besøk og gjentatte forsøk på å få brukerne til å hjelpe meg å brodere kalenderen, oppdaget jeg at, demens angriper menneskene på forskjellige måter. Flere av kvinnene hadde brodert mye i sitt liv, men hendene klarte ikke å holde stoffet eller nålen. Ved et enkelt tilfelle kunne kvinnen brodere. Hendene som smuldret opp brød rester til fuglene, broderte tre sting også vil hun ikke mer.

I samtale med helsepersonalet forsto jeg at jeg måtte forenkle tallene og broderi teknikken. Jeg ble fortalt av en sykepleier at, ”det er så mye tap, når de oppdager at de ikke lenger får det til”. Tre av brukerne tok imot oppgaven, av å brodere bursdagstallet sitt. De valgte å brodere i  rosa, oransje og grønn, men arbeidet gikk så sent at etter 3 uker var de enda ikke ferdig.

Virkeligheten stemte ikke med mine forhånds antagelser og jeg måtte omstille meg, ført av omstendighetene.

Jeg smilte hverdag, danset meg sliten med alle som ventet på tur, spiste sammen, gikk små rullestol turer, smurte noen med solkrem, masserte hender og pyntet meg hverdag til jubel og glede av brukerne  og gikk med kjempe høyhæler som jeg fikk av en av hjelpepleiere før jeg reiste hjem en fredag uten å ta farvel. Jeg hadde tenkt å komme tilbake…

Min opplevelse av det nye sykehjemmet med en utsiktfri spise stue og det gamle sykehjemmet med store vinduer mot skog og barnehage, fikk meg til å tenke at det nye sykehjemmet var laget til de som fremdeles er unge og titter mer inn i mobilen enn der de setter føttene.

Ved slike omstendigheter ba jeg hjelpepleierne om hjelp til å samle brukte broderte tekstiler til produksjon av utsmykningen og så ikke annet vag enn å brodere alt selv. Broderiene de fikk samlet var få og mest blå. Alle ble tatt i brukt med unntak av to hvite.

Jeg bestemte meg for å brodere nytt på det gamle med et ønske om å bringe naturen inn, i den nye spise stuen.

Utsmykningen består av to deler:

Blomster og fugler på blå broderte ornamenter

Kalender som oppslagstavle, planlegging og kreativ interaksjon

1.

Spise stue

Bilder: 6

Hoved vegg

REMEMBER ME

INGEN KAN SYNGE MED MAT I MUNN

DET DUFTER I SKOGEN

Veggen til høyre ved inngangen til spisestuen

DU ER MIN HJERTE MEDISIN

PÅ STRÅ SØTE SMÅ

Veggen til venstre

GODT FOR HJERTE SUNT FOR MAGEN

Vegg inn til aktivitetsrom

Bilder: 1

SYNG TODAY, YOUR SORROWS AWAY

2. KALENDER

Installasjon i daglig stue.

 

Intensjon: Jeg opplever at utsmykning i det offentlig rom, noen ganger bli forstyrret ved daglig bruk der det skjer en visuell forurensning. Til eksempel, nevner jeg to papp esker med brukt tøy som ”prydet” inngangspartiet på sykehjemmet, dagen det ble overtagelse av ”REMEMBER ME”. Fordi jeg jobber med brukte materialer, var det noen som spurte, om jeg hadde et prosjekt på gang… ved nærmere undersøkelse, kunne vi lese på veggen at pårørende måtte huske å merke alt tøy. Slike hendelser, er del av grunnen hvorfor jeg så  behovet til å lage et arbeid som kunne hjelpe de ansatte å organisere hverdagen, med minst mulig visuell forurensning.

Utfordringen i dette arbeidet besto i å lage funksjonell kunst, med brukte materialer for å stimulere hukommelsen i relasjon til brukere og ansatte.

Som dement, er det vanskelig å forholde seg til mer enn en ting av gangen.

Derfor er kalenderen laget slik, at de runde ornamentene snus og viser en ukedag, en dato og en måned av gangen. Årstallet til de kommende år, blir sykehjemmets utfordring å engasjere brukerne til å lage.

Den grønne kritt tavlen som henger under til venstre er laget etter ønsk fra Mari Ann Rånes fra Glemmen sykehjem. Et sted, der ansatte og brukere, kan skrive notater og/eller tegne på.

…slik, vil denne kalenderen, forandre seg dag for dag, ved daglig bruk og tilføring av foto og minner.

 

 

SYSTUE

Husmor, som  den usynlig kunstneren

Vi blir pakket med tøy når vi fødes. Vi trenger ikke å ha en master i tekstil for å forstå at alle mennesker på denne jorda, må forholde seg til dette materialet på dagligbasis. Hjemmet, stedet vi spiser sover og pleier nære relasjoner, er et av de største konsumenter  ved dagens tekstil produksjon. I store deler a forrige århundre, var kvinnen nødt til å produsere selv alle tekstiler i husholdet. Hjemmet, ble brukt som plattform for kvinnens kreativ arbeid, ut fra et daglig behov. ”Vi lever ikke av bare brød” og kvinnen har gjennom århundrer, jobbet kreativt for å forskjønne og overleve i hverdagen.  Uttrykksformene og teknikkene ble utviklet og overført fra generasjon til generasjon. På grunn av ressurs mangel, har kvinnene brukt sin kreativitet i å gjenbruke, reparere og forskjønne de få tekstilene som var tilgjengelig.

Gjennom mine undersøkelser, oppdager jeg en minkende variasjon og kreativitet i de broderiene jeg finner fra rundt 70-80 tallet frem til i dag. Før denne tiden med stor vekst og utvikling i maskinbroderte ornamenter, måtte kvinnene, klare seg veldig begrenset tilgang på stoff og tråd. Her kan jeg observere mye større grad på kreative løsninger og egen komponerte ornamenter. I dag har jeg flere broderte klokkestrenger som er helt like men kjøpt på forskjellige løpemarkeder. Dette tyder på en tid da menneskene begynte å kjøpe sine mønstre i butikken: ferdig pakker med påtegnet stoff med ferdig utvalgte farger beregnet i riktig mengder. Da slipper man overskuddstråd og trenger ikke, den store farge utvalg jeg har fulgt av hodebryet det er å finne riktig farger. Men jeg kunne ikke ha vært denne prosessen foruten. Jeg må selv erfare alle fasene ved et broderi for å kunne kjenne tilhørigheten til arbeidet  . Derfor har jeg alltid en stor jobb som består av å finne riktig materialer, samtidig som jeg holder fast ved å bruke så mye som mulig, de materialene som jeg allerede har. Fordi jeg lar meg ofte inspirere av de materialene, må jeg stadig oppgradere lageret mitt, for å finne inspirasjon og utvikle ideer. Da er jeg vanligvis  på jobb, når jeg vandrer gjennom hauger av brukt tøy, på en lørdags formiddag. 

 

Nå er jeg tilbake fra en to uker med reise, opphold, og utstillings Fosen stipend. Et maraton løp fra å ha nettopp montert en utsmykning ved Østsiden Sykehjem til å plutselig reise bort og sette opp en utstilling. Jeg har hatt det så travelt med å fysisk produsere et arbeidet i relasjonen til brukere og ansatte, at jeg ikke hadde nok tid til å følge med ”kontor arbeidet mitt”. På et tidspunkt følte jeg meg litt dårlig hver gang jeg nærmet meg data maskinen. Jeg kjente at den spist opp mye tid, tid som jeg trengte til å produsere. Valget ble enkelt, og jeg er stolt av slutt produktet. Selv om den hadde kostet meg mer enn jeg hadde antatt, føler jeg at jeg har kommet meg  i mål i forhold til hvordan arbeidet mitt fortoner seg fremover.

Jeg har å takke Fosen stipendet for den plateformen de bydde på, for at utstillingen skulle være relasjonell og at jeg skulle formidle direkte fra utstillings rommet. Det ble intense dager fylte med nye inntrykk, mye selveksponering og formidling, da jeg også fikk testet responsen fra publikumet. Jeg skapte et sted hvor folk som ikke vanligvis kom på utstilling var nå på besøk flere ganger i uka og de tok med seg nye venninner på besøk. De undret seg igjennom alle broderiene, satt seg ned og delte sine historier med meg, da jeg fortalte dem historiene bak enkelte av de utstilte arbeidene. Gjennom denne erfaringen, har jeg observert at de fleste fikk et nytt forhold til ”kunst” som begrep på grunn av den formidlingen de fikk av meg, kunne de i mye større grad utvide sitt begrep på ”hva, relasjonell kunst er for noe”. Publikum som kom i kontakt med meg og alle elevene på ungdoms skolen på Ørland, fikk en personlig, faglig og kunstnerisk erfaring av å presentere arbeidet mitt. Som i dag i hoved trekk handler om å ”jeg tar være på alt jeg har tilgang til for å bruke det som materialer for å produsere kunst. Dette betyr at jeg noen ganger reparer, andre ganger dekonstruerer og setter dem sammen i nye kontekster og nå,  bruker jeg utslitte og flekkede broderier, som billedramme for å lage bilde. Jeg har oppdager en økende nærhet til naturen og kombinerer dette med min interesse for menneskenes sosiale forhold. Denne interessen utrykker jeg ved å brodere nytt på det gamle. En måte å i vareta brukte ornamenter, samtidig som en del av vår historie synligjøres ved sitt gjenbruk i vårt samtidsrom.

Valente

 

Valentines Day, the day romantic souls use to celebrate their love towards each other.
The word Valentine reminds me of the Portuguese word «valente» which means «modig» in Norwegian and «brave» in English.
Brave is the one who loves.
In the art of loving we all Valentines

Dia de S. Valentim ou seja o dia dos namorados. Um dia em que os românticos usam para expressarem o amor entre eles. A palavra Valentim, faz-me lembrar da palavra “valente” sinónimo de arrojado, afoito, valoroso..

Corajoso é aquele que ama Na arte do amor, somos todos valentes

Amem hoje, Porque amanhã é outro dia

Sankt Valetines, dagen romantiske sjeler bruker for å feire sin kjærlighet mot hverandre. Ordet Valentine minner meg om det Portugisiske ordet ”valente” som betyr ”modig” på norsk og ”brave” på engelsk. Modig er den som elskerI kjærlighetens kunst er vi alle Valentiner