Kvelden senker seg. Hundene bjeffer i kor, o dalen vibrerer av doble lyder i ekko. Stemmen til naboen er fremdeles sint. Hun var her tidligere i dag, ”det er så deilig å komme hit for å slappe litt av”. Hun har sittet en stund og pratet. Hun forteller noen historier på omgang. Jeg konsentrerer meg i de putte trekkerne jeg lager av to lange skjørt. Sateng strekk stoff, slutten av 90 tallet – begynnelsen av det nye år hundre. Det er andre dag på flere måneder jeg endelig får jobbet med materialet, tekstil. Jeg har savnet å bruke hendene mine på denne måten. På grunn av mangel på glidelås, gjenbrukte jeg alle delene av skjørtet, og puttene ble alle forskjellige. Jeg setter dem sammen med den gamle sengeteppe jeg fant pakket bort i en gammel koffert, som har tilhørt min eldste søster. Der lagret hun alle tekstilene en kvinne trengte for å gifte seg.

Denne kisten som er 37 år gammel historie, og jeg vil gjerne skynde meg å ta være på den før den blir kastet. Sengen til min mor, som jeg ba så pent om å spare den til meg, havnet i bekken nedenfor. Den dekomponerte fort og resten ble drevet bort av de store vann flodd under vinter dager. Jeg fant noen møbler i forgås i et gammelt lite hus, de holdt på å gå i oppløsning, men noe kunne repareres. Jeg  trengte møbler for det lille hus/atelier jeg holder på å gjøre i stand, for at jeg skal kunne finne roen til å fordyppe meg i arbeidet jeg kom hit for å gjøre. Først sa Ivo min bror, ”nei,… jeg tror ikke du trenger å betale for disse, de er så dårlige”. Vi gikk opp trappa, gjennom spindel vev, forfallen turkis blå mur vegg, inn på det andre rommet, så jeg en kommode. Han gjør en pause og viser tvil over kommoden. Men han må ha forandret tanken underveis. For i går sa han, at han trodde kommoden var verdt flere hundre euro, også forklarte han i detaljer hvorfor folk på Madeira hadde nylig begynte å bli fanatisk etter gamle møbler. ”jeg vil ha de gamle møblene, fordi de har en historie, fordi de er vakre, og fordi, jeg ser at ingen her, tar være på de. Jeg vil gjerne omgis med slike ting. Det er min måte å jobbe på og utvikler arbeidet mitt i livet. Jeg er lite glad i ikke nye ting. De har som regel dårlig kvalitet og skjedelig dårlig design”.

Det er et nytt liv jeg har. På Madeira, med et 3 åreig arbeids stipend. Skal bo mest her i dette året. Fram og tilbake til Norge… Først trodde, jeg kom til å få panikk i de første månedene. Sosial livet her, er fra en annen verden, og jeg hadde forbredt meg for å møte vanskelighetene jeg kom til å ha i å integrere meg tilbake i mitt barndoms nabolag.

Jeg dro når jeg var atten, og hadde da, ikke noe særlig forhold til naboene mine, bortsett fra de som kom på besøk til mor for å brodere.

Noen ganger har jeg kjent meg igjen i den situasjonen jeg opplevde da min mor, på et tidspunkt ble skikkelig lei av en nabo som kom på besøk og suttrett helle dagen. Hun hadde bare problemer. Nå har jeg sagt i fra: ”hvis jeg ikke får ro rundt meg, kan jeg ikke være kreativ for å lage de tegningene du vil brodere. En forfatter kan ikke skrive bok og prate med deg samtidig. Jeg er problematisk på denne måten at jeg klarer ikke å vær så sosial hele tiden. Jeg pleide å flykte til loftet og gjømt meg der for å slippe unna besøk av venner og familie. Jeg elsket å være alene. Etter hvert fra jeg var åtte år, fikk jeg lov å bli hjem alene da de dro på sine buss turer. Først var mamma glad for at jeg hadde ryddet og vasket etter alt rotet de laget, i forkant av en slik buss piknik tur, men så ble hun frustrert fordi hun trodde, jeg ikke likte familien min. Dette var ikke sant. Jeg likte familien min, men jeg trengte mine stunder alene. Det er da jeg får ideer og ved denne isolasjonen, får jeg energi for å gå ut i verden og være sammen med de jeg faktisk er glad i og fungere normalt . Hvis det er for ”trangt” rundt meg og jeg får ikke rom til å skjedde meg, gjøre ingenting og bare la tankene flytte, forvandler jeg meg til en drage som spytter flammer og brenner alt den ser skeivt.” Jeg trekker inn pusten. ”jeg kan ikke noe for, at jeg er slik jeg er. Mennesker er forskjellige fra hverandre og verden trenger alle sammen for å gjøre verden hel og livet spennende å leve. Du må akseptere at jeg har ikke dine behov”. For en stund, jeg trodde ikke hun kom til å forstå. Hyppig besøk, flere ganger om dagen og pluss mobil samtaler, holdt på å ta knekken på meg. ”I forrige uke sa jeg til mor at hvis det fortsetter slik, må jeg dra til Norge for å gjøre praktisk arbeid”, avsluttet jeg en samtalen for to uke siden, da hun klaget på at jeg ikke hadde lyst til å dra på besøk. Siden, har sosial livet har dempet seg. Jeg har lært å være mer konkret og direkte. Mennesker som denne naboen, er til stor inspirasjon i utviklingen av mitt arbeid. Men hvis luften i mellom dosene av sosial stimuli blir for tett, forsvinner energien.

”Hvordan går det med din venninne?” ”…” ” sa du ikke tidligere i dag at du skulle besøke henne? Hun som ble operert…?”. ”ah! … jeg var så opptatt av å sy disse puttene at jeg glemte henne helt”. Mor og nabo blir helt stille. Et av de andre grunnene hvorfor jeg er her på Madeira. Mor glemmer. Hun glemmer å spise, dra opp vannet på doen, slå av gas komfyren når hun tenner seg en røyk (lighteren er tom og hun tenner platten med gnisten, for så tenne røyken sin).

”jeg vet ikke, jeg tror jeg har spist”. Hvis jeg er litt opptatt på morgen og glemmer å varme opp melken til hennes korn blanding, faster hun helt til jeg kjenner meg sulten og minner henne på frokosten. Hun har noen få egne tenner og nekter å spise hva som helst. Etter mye arbeid og omtanke for å tilbrede henne et passelig måltid kommenterer jeg til broren min ”i dag spiste mor veldig bra. Du likte lunsjen din, ikke sant?” mor rynker pannen og sier ”jeg vet ikke, har vi spist? Hva spiste vi?”

Det er i morgen, to måneder siden, jeg kom til Madeira. Da jeg først fortalte naboen at jeg skulle jobbe med broderi, ble hun veldig interessert og jeg måtte hjelpe henne med å designe hjertet hennes. Jeg tegnet opp det bildet jeg så var sentralt i livet hennes. En kvinne som er veldig opptatt av familien sin og gir alt for at de skal ha det bra. Hun valgte fargene og broderte tegningen med stadig spørsmål etter instrukser. Hun prøver å gjøre seg fort ferdig da hun ser at jeg holder på å tegne et annet hjerte. Denne gangen er det mitt hjerte jeg tegner. Jeg skriver ”Remember me” i fine bokstaver. Hun tar med seg broderiet og starter jobben. Da hun får beskjed at fargen ble feil i konturene, stønnet hun oppgitt i en halv times tid, da hun sprettet opp stingene.

”Dette arbeidet er kjempe dårlig utført”, kommenterer min mor når hun skal ta over for å vise meg en teknikk som gir relieff til bokstavene. Mor hadde lært naboen å brodere små hull men, naboen broderte med hasteverk. Hasteverk er ingen god idé, når man setter seg ned for å brodere.