PAPERWORK

Paper paper and more paper.

For the passed years, I have been drowning in my own plastic and paper waste. After I studied the packing materials I “filled the house”. Because nothing useful goes to waste I forced my self to put back the avocado packed in plastic with plastic. Some materials are useless all the way trough and I can’t let my “need” of avocado overrun the fact, that it comes in needless killing plastic.

Now someone ate a lot of pizza over the holiday and I got to keep all the packages to use in my work with my pupils “the specials”. We use them as canvas for making pictures together with other paper leftovers.
I had been thinking about this idea for far too long and I need to clear the home space for the incoming packages.

“you know Maria, I think these students are getting tired of working with this paper-stuff. I think they are soon ready to work with something else”. The teacher knows her students better than, me passing by. “It’s important to relate to our everyday waste to become conscious and find alternative ways of consume. The students get to use their brains and do creative work without having to buy new. We can’t keep on buying new materials, when we can make perfect use of the materials we already are wasting”, As I was saying this, I was thinking of the perfectly good table she replaced with new and that the pupils detested. “Oh indeed! … I agree with you …”
I am still thinking about that table, but they will have to relate to my pieces of garbage if they want me around.
With my collaboration with “the specials” I am rediscovering my passion for making pictures. And because I don’t eat so much pizza or hardly buy anything you may “safe your best boxes for me”. Because I should to be invited to work with other schools 😉

I hope these pictures inspire you to use the materials you already have. It’s not enough to recycle but also; be aware of the things we bring in and out of our lives.

“If we don’t stop shitting where we eat, we will have to eat what we shit.”

MariaSting 2017

 

Materials

With all the ideas dancing in my mind, I have been out hunting for materials to visualise my perception and opinion of the world around me. After many years of collecting and exploring textile-forgotten treasures, I often find my self, organising materials.Some materials are to keep forever as they are, some materials are to be embroidered in visual Art, and others are to be reintegrated in daily wear.

I try to “make use” of all materials that come to me. Never the less, I stop hunting more…There’s is a fear inside me, that I don’t catch these materials in time to make people aware of the value in textile-art ornaments, they will be buried under the ground. The evidence, that humans have used their creativity in clothing and home embellishment. Its thorough these materials, I discover layer by layer of social art history. Most of the artist are women, but never recognised as such…

I need to see and see the materials in front of me. It’s hard to work creatively, when I have to dig my self through boxes and drawers. Out of a need for bringing materials into light, I started making small installations. Small sketches, creating my sewing-room.

 

REMEMBER ME

REMEMBER ME

En relasjonell utsmykning

Jeg begynte dette arbeidet inspirert av min mor som har Alzheimers men som fremdeles er aktiv i å brodere. En jobb hun har hatt siden hun var liten. Mor glemmer hva hun har nettopp spist til middag, men hennes broderiteknikk er bedre enn noen gang. Inspirert  av mine erfaringer med mor og relasjonene med utstillings publikum, bestemte jeg meg for å produsere utsmykningen i samarbeid  med brukerne av Glemmen Sykehjemmet.

Arbeidet startet i April 2015 ved et 3 ukers opphold i Fredrikstad hvor jeg besøkte Glemmen dagsenteret daglig. Jeg fikk bo hos Caren 94 som er mer klar i hodet enn meg selv men var blitt redd for å sove alene i sitt stort hjem.

Under befaringen 30. Januar ble jeg kjent med hjelpepleiere og brukerne av Glemmen Sykehjem og fikk ideen om å lage en kalender i tillegg til en vegg installasjon som skulle bestå av lokale innsamlede broderier og hånd arbeid. Kalenderen skulle formes og broderes i samarbeid selve brukerne.

Ved mine daglige besøk og gjentatte forsøk på å få brukerne til å hjelpe meg å brodere kalenderen, oppdaget jeg at, demens angriper menneskene på forskjellige måter. Flere av kvinnene hadde brodert mye i sitt liv, men hendene klarte ikke å holde stoffet eller nålen. Ved et enkelt tilfelle kunne kvinnen brodere. Hendene som smuldret opp brød rester til fuglene, broderte tre sting også vil hun ikke mer.

I samtale med helsepersonalet forsto jeg at jeg måtte forenkle tallene og broderi teknikken. Jeg ble fortalt av en sykepleier at, ”det er så mye tap, når de oppdager at de ikke lenger får det til”. Tre av brukerne tok imot oppgaven, av å brodere bursdagstallet sitt. De valgte å brodere i  rosa, oransje og grønn, men arbeidet gikk så sent at etter 3 uker var de enda ikke ferdig.

Virkeligheten stemte ikke med mine forhånds antagelser og jeg måtte omstille meg, ført av omstendighetene.

Jeg smilte hverdag, danset meg sliten med alle som ventet på tur, spiste sammen, gikk små rullestol turer, smurte noen med solkrem, masserte hender og pyntet meg hverdag til jubel og glede av brukerne  og gikk med kjempe høyhæler som jeg fikk av en av hjelpepleiere før jeg reiste hjem en fredag uten å ta farvel. Jeg hadde tenkt å komme tilbake…

Min opplevelse av det nye sykehjemmet med en utsiktfri spise stue og det gamle sykehjemmet med store vinduer mot skog og barnehage, fikk meg til å tenke at det nye sykehjemmet var laget til de som fremdeles er unge og titter mer inn i mobilen enn der de setter føttene.

Ved slike omstendigheter ba jeg hjelpepleierne om hjelp til å samle brukte broderte tekstiler til produksjon av utsmykningen og så ikke annet vag enn å brodere alt selv. Broderiene de fikk samlet var få og mest blå. Alle ble tatt i brukt med unntak av to hvite.

Jeg bestemte meg for å brodere nytt på det gamle med et ønske om å bringe naturen inn, i den nye spise stuen.

Utsmykningen består av to deler:

Blomster og fugler på blå broderte ornamenter

Kalender som oppslagstavle, planlegging og kreativ interaksjon

1.

Spise stue

Bilder: 6

Hoved vegg

REMEMBER ME

INGEN KAN SYNGE MED MAT I MUNN

DET DUFTER I SKOGEN

Veggen til høyre ved inngangen til spisestuen

DU ER MIN HJERTE MEDISIN

PÅ STRÅ SØTE SMÅ

Veggen til venstre

GODT FOR HJERTE SUNT FOR MAGEN

Vegg inn til aktivitetsrom

Bilder: 1

SYNG TODAY, YOUR SORROWS AWAY

2. KALENDER

Installasjon i daglig stue.

 

Intensjon: Jeg opplever at utsmykning i det offentlig rom, noen ganger bli forstyrret ved daglig bruk der det skjer en visuell forurensning. Til eksempel, nevner jeg to papp esker med brukt tøy som ”prydet” inngangspartiet på sykehjemmet, dagen det ble overtagelse av ”REMEMBER ME”. Fordi jeg jobber med brukte materialer, var det noen som spurte, om jeg hadde et prosjekt på gang… ved nærmere undersøkelse, kunne vi lese på veggen at pårørende måtte huske å merke alt tøy. Slike hendelser, er del av grunnen hvorfor jeg så  behovet til å lage et arbeid som kunne hjelpe de ansatte å organisere hverdagen, med minst mulig visuell forurensning.

Utfordringen i dette arbeidet besto i å lage funksjonell kunst, med brukte materialer for å stimulere hukommelsen i relasjon til brukere og ansatte.

Som dement, er det vanskelig å forholde seg til mer enn en ting av gangen.

Derfor er kalenderen laget slik, at de runde ornamentene snus og viser en ukedag, en dato og en måned av gangen. Årstallet til de kommende år, blir sykehjemmets utfordring å engasjere brukerne til å lage.

Den grønne kritt tavlen som henger under til venstre er laget etter ønsk fra Mari Ann Rånes fra Glemmen sykehjem. Et sted, der ansatte og brukere, kan skrive notater og/eller tegne på.

…slik, vil denne kalenderen, forandre seg dag for dag, ved daglig bruk og tilføring av foto og minner.

 

 

SYSTUE

Husmor, som  den usynlig kunstneren

Vi blir pakket med tøy når vi fødes. Vi trenger ikke å ha en master i tekstil for å forstå at alle mennesker på denne jorda, må forholde seg til dette materialet på dagligbasis. Hjemmet, stedet vi spiser sover og pleier nære relasjoner, er et av de største konsumenter  ved dagens tekstil produksjon. I store deler a forrige århundre, var kvinnen nødt til å produsere selv alle tekstiler i husholdet. Hjemmet, ble brukt som plattform for kvinnens kreativ arbeid, ut fra et daglig behov. ”Vi lever ikke av bare brød” og kvinnen har gjennom århundrer, jobbet kreativt for å forskjønne og overleve i hverdagen.  Uttrykksformene og teknikkene ble utviklet og overført fra generasjon til generasjon. På grunn av ressurs mangel, har kvinnene brukt sin kreativitet i å gjenbruke, reparere og forskjønne de få tekstilene som var tilgjengelig.

Gjennom mine undersøkelser, oppdager jeg en minkende variasjon og kreativitet i de broderiene jeg finner fra rundt 70-80 tallet frem til i dag. Før denne tiden med stor vekst og utvikling i maskinbroderte ornamenter, måtte kvinnene, klare seg veldig begrenset tilgang på stoff og tråd. Her kan jeg observere mye større grad på kreative løsninger og egen komponerte ornamenter. I dag har jeg flere broderte klokkestrenger som er helt like men kjøpt på forskjellige løpemarkeder. Dette tyder på en tid da menneskene begynte å kjøpe sine mønstre i butikken: ferdig pakker med påtegnet stoff med ferdig utvalgte farger beregnet i riktig mengder. Da slipper man overskuddstråd og trenger ikke, den store farge utvalg jeg har fulgt av hodebryet det er å finne riktig farger. Men jeg kunne ikke ha vært denne prosessen foruten. Jeg må selv erfare alle fasene ved et broderi for å kunne kjenne tilhørigheten til arbeidet  . Derfor har jeg alltid en stor jobb som består av å finne riktig materialer, samtidig som jeg holder fast ved å bruke så mye som mulig, de materialene som jeg allerede har. Fordi jeg lar meg ofte inspirere av de materialene, må jeg stadig oppgradere lageret mitt, for å finne inspirasjon og utvikle ideer. Da er jeg vanligvis  på jobb, når jeg vandrer gjennom hauger av brukt tøy, på en lørdags formiddag. 

 

Nå er jeg tilbake fra en to uker med reise, opphold, og utstillings Fosen stipend. Et maraton løp fra å ha nettopp montert en utsmykning ved Østsiden Sykehjem til å plutselig reise bort og sette opp en utstilling. Jeg har hatt det så travelt med å fysisk produsere et arbeidet i relasjonen til brukere og ansatte, at jeg ikke hadde nok tid til å følge med ”kontor arbeidet mitt”. På et tidspunkt følte jeg meg litt dårlig hver gang jeg nærmet meg data maskinen. Jeg kjente at den spist opp mye tid, tid som jeg trengte til å produsere. Valget ble enkelt, og jeg er stolt av slutt produktet. Selv om den hadde kostet meg mer enn jeg hadde antatt, føler jeg at jeg har kommet meg  i mål i forhold til hvordan arbeidet mitt fortoner seg fremover.

Jeg har å takke Fosen stipendet for den plateformen de bydde på, for at utstillingen skulle være relasjonell og at jeg skulle formidle direkte fra utstillings rommet. Det ble intense dager fylte med nye inntrykk, mye selveksponering og formidling, da jeg også fikk testet responsen fra publikumet. Jeg skapte et sted hvor folk som ikke vanligvis kom på utstilling var nå på besøk flere ganger i uka og de tok med seg nye venninner på besøk. De undret seg igjennom alle broderiene, satt seg ned og delte sine historier med meg, da jeg fortalte dem historiene bak enkelte av de utstilte arbeidene. Gjennom denne erfaringen, har jeg observert at de fleste fikk et nytt forhold til ”kunst” som begrep på grunn av den formidlingen de fikk av meg, kunne de i mye større grad utvide sitt begrep på ”hva, relasjonell kunst er for noe”. Publikum som kom i kontakt med meg og alle elevene på ungdoms skolen på Ørland, fikk en personlig, faglig og kunstnerisk erfaring av å presentere arbeidet mitt. Som i dag i hoved trekk handler om å ”jeg tar være på alt jeg har tilgang til for å bruke det som materialer for å produsere kunst. Dette betyr at jeg noen ganger reparer, andre ganger dekonstruerer og setter dem sammen i nye kontekster og nå,  bruker jeg utslitte og flekkede broderier, som billedramme for å lage bilde. Jeg har oppdager en økende nærhet til naturen og kombinerer dette med min interesse for menneskenes sosiale forhold. Denne interessen utrykker jeg ved å brodere nytt på det gamle. En måte å i vareta brukte ornamenter, samtidig som en del av vår historie synligjøres ved sitt gjenbruk i vårt samtidsrom.

Valente

 

Valentines Day, the day romantic souls use to celebrate their love towards each other.
The word Valentine reminds me of the Portuguese word «valente» which means «modig» in Norwegian and «brave» in English.
Brave is the one who loves.
In the art of loving we all Valentines

Dia de S. Valentim ou seja o dia dos namorados. Um dia em que os românticos usam para expressarem o amor entre eles. A palavra Valentim, faz-me lembrar da palavra “valente” sinónimo de arrojado, afoito, valoroso..

Corajoso é aquele que ama Na arte do amor, somos todos valentes

Amem hoje, Porque amanhã é outro dia

Sankt Valetines, dagen romantiske sjeler bruker for å feire sin kjærlighet mot hverandre. Ordet Valentine minner meg om det Portugisiske ordet ”valente” som betyr ”modig” på norsk og ”brave” på engelsk. Modig er den som elskerI kjærlighetens kunst er vi alle Valentiner

 

mitt er ditt

Jeg er maskinen som har brodert de røde bokstavene. De store er tegnet for fri hånd og har tatt meg lengre tid å tegne dem opp enn å brodere. Selv om jeg føler det har gått tregt på tross, dette er den første teknikken jeg som syv åring og hjalp min mor å brodere.

Jeg opplever det fullkomne i det imperfekte. En blanding av god håndverk og dårlig håndverk. Broderiet bærer preg av min synstilstand, dårlig lys forhold og forsøk på å gjøre en bra jobb så raskt som mulig. Denne handlingen har tatt meg tilbake til Adventstiden i 1977 da jeg ble vekket 03.00 for å hjelpe min eldre søster med å brodere ferdig paljettene rundt Julenissen på en rund duk. Da broderte jeg i en rus av erkjennelse og glemte tretthetten over lite søvn.

Denne gangen har jeg brukt alle ledige timer til å brodere (16.10.14 kl.17.00) og brukte hele rom Julen til å ferdigstile broderiet (05.01.15 kl 23.34)

Dette arbeidet bærer preg av hastverk, manglende erfaring, utålmodighet og etter hvert, vellyst. Jeg lar feilene stå side om side med de stingene som er vell kontrollerte og like bra brodert som om de hadde vært brodert av avanserte dyre sy maskiner som er programmerte til å brodere. Arbeidet er inspirert i en bord brikke min søster brodert til sin forlovede, da hun var 15 år gammel ”O meu amor é teu” – min kjærlighet er ditt. Teksten ble bearbeidet og oversatt til latinsk – Mea Tua Sunt. Jeg snakker og tenker på 3 forskjellige språk: portugisisk, engelsk og norsk.

Jeg valgte å brodere denne teksten på en overlaken som jeg har kjøpt på et brukt marked på Madeira. Som et resultat av den økonomiske krisen, står mennesker utenfor Kasino Park, den siste søndagen i måneden og selger eiendeler de ikke lenger har bruk for. Kvinnen vil ha 150 Euro og jeg kjøpte andre ting som kostet mindre. Da jeg to måneder etter forklarte hvorfor jeg kjøpte broderier, solgt hun meg laken for 75 euro. Laken var blitt brodert til hennes mors bryllupsnatt og pengene betaler ikke for det linen koster.

Dette arbeidet har for meg, ingen verdi når den er stryket, brettet og pakket bort, men har en uvurderlig verdi når det er tatt opp og frem ut i lyset.

Ved denne anledning deler jeg den med deg, da du bidrar med deg selv for å oppleve kunstverket.Ta den ut av kurven, finn et par ekstra hender for å strekke den ut og når du er ferdig med dine undersøkelser; krøll eller brett den sammen, tilbake inni kurven.

Ikke bry deg om den blir skitten. På like linje med skulpturene i Frogner parken, som viser at du eksisterer ved fettet som blir liggende på de stedene du legger hendene dine.

Bilder til min mor

Jeg har akkurat feiret min mors 80 års dag og tenkte på hvor lite bilder det ble tatt under festen. Jeg tenker på min video kamera som jeg slenger rundt slik at jeg får det på film når jeg gjør andre ting.

Det er ikke mye bilder vi printer ut lenger. Jeg har noen av barna i noen album, men det var før jeg fikk dem inn på data. Da ble det slutt med papir og etter hvert ble det slutt med å sitte å se på egne filmer og bilder og nå orker jeg ikke å styre med noen ting og forventer at det er alltid noen med en mobil i nærheten.

Konklusjonen er at i fremtiden, om vi liker eller nei. Kommer vi ikke til å ha bilder i våre album, men kanskje sparer noen av oss på disse gamle bildene fra gamle mennesker som viser dem kled til anledningen?.

Jeg forsøker å finne svar som sklir gjennom mine hender, opptatte med hverdagen. Bildene ligger og støver og minnene glir gjennom og ut av hukommelsen, for å komme tilbake hver gang bildene tilfeldigvis dukker frem, når jeg leter etter andre ting.

Nå vil jeg samle disse ting. Ting som gir meg hukommelsen tilbake. Ting som får meg til å reise i tid. Frem og tilbake, med minnene. Frem og tilbake med livet.

Den jeg er, skal jeg ikke miste slik min mor gjør det hverdag. Seg selv når hun ser meg inni øynene og ser ikke det jeg ser. To små øynene full av lys men blinde for det jeg vil hun skal huske.

Jeg vil se mor i hennes rom. Et rom full av livet som har tørket ut fra minnet hennes men som hun kan oppleve det på nytt gjennom bilder, video, broderiene og mye musikk som hun så gladelig synger etter..

Jeg ønsker å fylle et helt rom full av henne. Bilder fra alle kanter fra elle steder og alle opplevelsene som hun kan huske eller er selv med.

Dette romme ville jeg ha skapt for min mor for og til og med din mor og til alle mødrene. Som en erkjennelsen på at de har et liv.

Integro

Mitt liv har vært og er, å reise. Jeg reiser og reiser.. på hvert sted, bor det en del av meg. På veien møter jeg en fortid som jeg desperat prøver å holde i og tar med meg hjem som minner. For, jo mindre jeg husker jo mindre er jeg. Mister jeg min fortid, mister jeg meg selv. Jeg er skapt av egne verdier erfaringer og minner. Men forsvinner minnene, forsvinner også alt ”det andre” og det som står igjen, er øyeblikket…

Ved å ta hånd arbeid og integrere det i klær til bruk, tar jeg i bruk ”minnene” ut i hverdagen. Noen av disse arbeidene, reder fra forfall ved å ta være å håndtere som et lite barn, med en myk hånd og stødig.

Klokkestrenger er ikke lenger velbevarte skatter som noen i ettertid arver og kaster i søppelfyllingen. De er til skue og bruk. For det som er skjult skal vises frem og det som synes kan sløres..

Underveis deler jeg ut noen bilder for å inspirere deg og for at jeg også, ikke skal glemme.

Integro- for å ikke glemme, det som skaper oss.