apontamentos, conversas e memórias

from Fear

The sounds have come back to fill the space this day with a so-called “orange alert” in the weather forecast. But some people have said its “red alert”                                                 … a piece of “hell” in this paradise island: Sounds, and more sounds. Sounds everywhere. Sounds all the time.                                                                                                             The water flowing in the stream, after heavy drops, is making me num, until the next time water smashes into everything with a scrubbing wind. Life gets washed soaked, and sometimes, taken away towards the sea.

It helped, to cover my head with a blanket and open my fear to my other brothers and sisters. We were not sure if it was the hill on front of us, collapsing or if it was thunder. But a bit relived when the lightning came trough. We never agreed what made us more scared, if it was the thunder, the lightning or the sea coming up. The bad weather usually passed, leaving us braver after sharing our fears.

 

«Flor do diabo»

“I let you walk in front of me. You seam more motivated when we do so. You are looking good, with your yellow hair stretching over your shoulders now. Its not looking like a crown any more, because the first thing you do when you open your ayes: is to comb it with water and fasten it with the bow you think is from your lost beloved but it is mine rally. This hair bow has more value if it belongs to someone that IS no longer.”

– Uuu..Uuu… Mariazinha…                                                                                                         – Senhora Conceição!? Bom Dia! vai andar?                                                                          – Estou indo. Mas de má vontade. Já disse que bordar e comer milho não quero mais. Andar?! Também  já andei que deu. E á hidro-ginástica, também já não vou mais.

Mother used to walk 2, or more hours every day for the last 20 years.                                       – You have, too high cholesterol.                                                                                              – But doctor, I walk all day at home, doing my house work!                                                    – That doesn’t count. And remember: Don’t walk in a hurry and avoid climbing stairs.

At the beginning the neighbours were suspicious of my mother, walking by their door everyday. They thought she was spying on them, to gossip around. But after a while their doctors also ordered them to walk to prevent heart and obesity problems.

– Before there was no need for doctors telling people to exercise. Very few people had cars, so walking up and down hills was part of everyday life, carrying their food supplies, walking to church and running to catch the bus. Now everybody has one or two cars and they drive everywhere.

 – Eu conduzo o meu filho á escola porque penso que ele não sabe chegar lá sozinho.             – Há é?!!! Pois eu tive de aprender. A minha mãe levou-me para escola quando tinha 12 anos. Mostrou-me o caminho para a escola, nem lá entrou e falou-me “tu agora segues o mesmo caminho de volta para casa.” Eu fiquei com receio, pois tinha de me arranjar sozinha. Mas no dia seguinte eu já sabia como chegar é escola e fiquei toda contente.

 – Os filhos pedem, agente dá.                                                                                                    – Só que agora já não há dinheiro para cobrir os custos do nosso novo estilo de vida.

– Éee!… estes jovens de hoje em dia não sabem fazer nada.

– Quando morrerem os velhos ficamos nós, que ainda sabemos o que é a vida, porque nós aprendemos com os nossos pais.

– Stakkars barn, som må jobbe. Barn arbeid er ulovlig.                                                         – Derfor slipper de å lære det vi måtte lære før. Barn i dag kan ikke så mye som vi kunne da vi var barn. De slipper å ha det så tøft som vi hadde før.”

De seks km jeg gikk daglig til og fra skolen har ikke gjort meg noen skade. Jeg fikk sterke bein og mye lek med de andre barna som også gikk til og fra skolen. Husarbeidet jeg lærte å gjøre fra jeg var 7 år gammel, ga meg selvtillit. Da mor spurte lærerinnen  min om jeg kunne få fri fra skolen, (for at mor måtte til byen og jeg var den eneste som kunne bli hjemme for å lage middagen til familien på tolv) følte jeg meg uunnværlig og viktig. Jeg var bare 9 år gammel og mestret voksne oppgaver.

Jeg fikk sjeldnt høre ”jeg elsker deg”, ”har du lyst?” eller ”så flink du er” dette, var allerede innbakt i opplæringen, tilliten og ansvaret jeg fikk fra de voksne.

Jeg lærte å like det jeg ikke likte og jeg lærte mye av å gjennomføre uønsket oppgaver.

Ser livre é sentir-se

Competente       Autónomo        Instruído        Assumido       Responsável         Bem Amado

 

all by my self

Å lære seg å brodere er enkel sak. Men å brodere pent, er en omstendelig prosess.

Min mor kan de fleste teknikkene som brukes på Madeira brodert håndverk.

Som en del av min broderi utforskning har jeg om mål å lære meg alle broderi teknikkene jeg kommer over.

Dette arbeidet er den første i en serie av hjerter. Ved disse arbeidene, lærer jeg å brodere teknikker jeg ikke kan fra før.

Med min mor som mentor, må jeg være veldig nøye, og det er sjelden bra nok.

I produksjon av dette arbeidet, er kanten på broderiet den mest krevende teknikk jeg kjenner til. Dette arbeidet var vanligvis brodert av eldre damer. Det krever, en langtids erfaring med teknikken for å kunne brodere den effektivt med perfeksjon.

Dette arbeidet er langt fra perfekt, for min mor. I starten, klipte hun i stykker noe av det jeg hadde brodert. Stingene var ikke stramme nok til klipping av stoffet, når den er ferdig. Jeg fulgte min mors råd, og det tok meg ”evigheter” å få det til.

Med tanken på at jeg er amatør i dette faget og at øvelse gjør mester, gjemte jeg bort, broderiet fra mor (ellers ble jeg aldri ferdig).

Nå er jeg i gang med neste.

I dag skal jeg brodere åpen stjerner.

Dette gleder jeg meg til

green and grey

It’s green and grey outside. A few birds are left singing on, under the soft rain.

As I unpack I get this feeling of “passing by” when placing my clothes correctly, in the empty shelves. Its ages ago and its yesterday, since I last emptied them.

Strange to be home again. The home I made along the way.

I came from another home, the home that made me.As the need of “belonging” grows, I try to discover the home in my heart.

The pleasure is all mine

We should be sitting together, you and I. I would have made you the coffee you like and drink in one go. Then we would blow a cigarette and complain about the neighbour’s loud music and the heat, and then you would ask me about the big cat “I haven’t seen him for a while. I think he might have some kittens somewhere, and that he is mostly away to take care of them.”

Mother doesn’t remember, that boy cats don’t take care of kittens. It has mostly been girl cats around, so she only remembers cats being away for a while before they show up suddenly with an army of kittens.

I remember once, the happiness I felt when our house cat at the time, visited us in the kitchen with six kittens, running after her.

We are happy, my mother and I. We watch the cat’s everyday. A little yellow intruder that thinks I am his mother and a big half ugly white male, entertain us with there periodically cat fights. “Hold on, I just want to stay a little longer to see the cat fight” my nephew waits and my brother stays, for the next cat attack. We are all happy watching the cats.

It’s Sunday here and there. I have to go and dig up some jumpers and you are probably laid half naked on your bed. Because of the heat, you choose to stay inside. You have your TV on and when you hear voices outside (probably your son), you pack yourself in a towel and show your yellow hair at the door, to see who is visiting you.

I miss my plate beside yours on front of the TV, the after dinner cigarette and following siesta, our soap operas every night before bed, embroidering together in silence or interrupted by the neighbour.

Our practical situation has just inverted. I am your mother and you are my child. The difference is that I let you smoke and play all day when I don’t boss you around.

All your life, you had the child in you. I have clear memories of you jumping with your boobs up and down like a little girl, making the teenagers look like adults. This memory is one of the precious ones. I loved to watch you, when you behaved in a silly way. With you I learned how to save the child in me. I just hope that when I behave silly, I am as funny as you.

I tell every body that I am taking care of you. But the truth is another. With you, I am learning how to live more in the moment.

Surprisingly, you are taking care of me in a way nobody else could. Then I am your child again. Learning from you about happiness in a simple life.

I will be with you in a “moment” before you forget I exist.

Back in the nest, taking care of you taking care of me.

Å bo her og der

Luften fylles av fuglelyder, låven der nede har elektrisk hvite dør og vinduer, gresset oss i mellom yrer av grønt og solen gjemmer seg bak lette skyer før han forsvinner forbi trærne. Så heldig jeg er som befinner meg på et ”paradis i lange Norge, midt på jordene og et øyeblikk fra havet.

Jeg har et til paradis, som er midt på havet, i en skråning. Får høyde skrekk hver gang det er uvant å være der.

Men jeg savner et annet sted. Et paradis som av og til ligner et helvete. Men allikevel, stedet jeg er fra.

Jeg er fri til å være hvor jeg vil, men vet ikke hvor, jeg vil bo…

Det er mange mennesker som ikke har et sted å ”være” og bo. De som ikke klarer å overleve på et sted og må derfor flytte på seg, andre som vil gjerne være på et sted men ikke får lov til å bli.

Disse tiggerne som alle snakker om for tiden. De invaderte gatene og helt plutselig var å treffe på alle hjørner.

Jeg spurte meg selv en dag da jeg først oppdaget ”dem” i Venezia 2006, ”hvordan er det mulig å ha så mange tiggere i et land som Italia som har et ålreit økonomi?”. Det samme spurte jeg meg selv da jeg møte de ”vannlige” tiggerne i Norge. ”Er folk så fattig her til lands at de ikke kan hjelpe disse menneskene?”

Da jeg var liten, møte vi alltid en invalid gutt på bussen til hovedstaden. Han hadde fått polio og det ene beinet var krympet og uten funksjon. Den lille gutten var berømt. Han fikk sitte på bussen gratis og alle vil alltid hjelpe ham. En dag møte vi ham på kvelden i hovedstaden. Han grått og vil ikke hjem. Han hadde tjent så lite og var redd for å komme hjem tomhendt. Familien forsørget seg selv av hans inntekt og når han hadde en dårlig dag, fikk han juling da han kom hjem. Vi synes veldig synd på ham men ble veldig sinte på foreldrene. ”det går ikke han å hjelpe gutten, alt går til foreldrene som sitter hjemme og ”brenner opp” pengene gutten får.”

Det ble slik at gutten ikke fikk noe særlig penger fra oss som kjente til hans historie. Men heldigvis var det turister og andre mennesker i byen som synes synd på ham og ga ham penger. På denne måten holdt denne gutten på i mange år. Han fikk tigget seg nok til mat og unngikk daglig juling.

Jeg trodde en gang, at det var mulig for myndighetene å hente disse menneskene fra gatene og sette dem i et hjem med mat, klær og arbeids muligheter. Men det må tydeligvis være komplisert. For antallet av gate mennesker øker selv om landet blir rikere.

Lykken kommer fra himmelen

Vannet renner fra takket, treffer ”levada” kanten og lager en melodi som avslutter i små repeterende toner. Jeg skvetter av regner som treffer mot banan plantene. Det durer overalt, jeg hører ikke noe. Vannet som treffer taksteinene, sinkplattene, sement gulvet, metallstolene. Det er som om vi blir høytrykk spylt. Jorda  som har ventet på vann, siden i fjord, blir skylt bort mot havet som skifter farge fra det dypblå til det lysbrune.

Det er lenge siden jeg har hørt på regnet. Hadde glemt følelsene og angsten som møter meg når det regner og blåser. Vinteren er endelig kommet selv om det er september midtveis.

På en liten lørdags kjøretur treffer vi store steinblokker midt på veien. Skyene kjærtegner fjelltoppene og jeg prøver å fange det magiske øyeblikket der regnet gir seg. Jeg blir overveldet av den mektig naturen, ”ja, det er veldig vakkert her, men disse menneskene lever i konstant fare når det regner”. Busker og vekster, den naturlig fjell sikring er tørket inn, fjellmassene trekker inn vann på de stedene steinen er myk, den går i oppløsning, solide stein mister feste og raser ned på veiene.

Nå senker jordbrukerne skuldrene. Angsten for tørke er borte, men det overlappes av angsten for store vann masser som river med seg alt uten forvarsel.

Men vi er heldige. Heldige som kommer levende ut av lørdags turen. Ingen stein traff bilen og vi skyndte oss hjem etter å ha drukket Ginja i diverse styrker. Bror kjører, så jeg heler i meg alle de glassene bonden serverer for å gi meg en smak av det jeg skal kjøpe med meg hjem til Norge. Tar med en liten smak a Madeira, som er hetere enn hetvin. Kofferten pakkes med ost, chouriço og eukalyptus blader. Jeg kommer hjem om, mitt gamle hjem.

a Terra vai a Vida continua

A Terra vai a vida continua

As águas vivas andam por aí provocando ondas de engolir gente. “Há que haver mais conhecimento sobre as regras da paria. As cores da bandeira devem ser respeitadas.”

Como somos uma raça tão ingénua que só fazemos caso a repetidos avisos quando nos atinge ou levamos a nossa vida em frente.

Duma certa forma, existe uma certa beleza nesta tragédia.

O ser humano está feito para saber sobreviver, saber dar a volta. Mas nao há sabedoria sem fracassos. E por vezes os repetidos fracassos, falham a trazer sabedoria.

Então nada mais natural, que continuar a viver, fazendo de conta que “Não faz mal”. Que importa se deitam esgotos nas ribeiras, ou que não se recicle o nosso lixo, apesar de haver caixotes adequados para faze-lo? -“Tudo se arranja”

E a vida continua

Mother sweet child

Mother sweet child

“It’s this disease I have, can’t remember much”
The same question is repeated again for the fifth time for the last 10 minutes. I mechanically answer the same as before and avoid thinking about it.

“Mother has never been so good to handle with, before as she is now.” Says my brother Ivo.

If it should be so that we live different lives on earth as souls, learning from every lived life, every experience; what do we learn from life when Alzheimer’s affects us? Is my mother still learning, or has she stopped learning and finally enjoying life? If someone is learning from this whole experience, that person should be me.

From time to time, mother speaks of her childhood and cries. “I lost my mother when I was 3 years old. I had no mother. The saddest thing in the world, to have no mother”, she lights up another cigarette has my brother arrives for a short chat. “I have already lost two children, may God take me before I loose any more children. Now its my turn to go.” My brother cuts carefully open the cactus fruit and mother picks the light green, juicy core with her fingers. “Have you washed your hands, mother?” her mouth is full with her favourite fruit “hmm. I’ve been washing them all mourning…”

I have always enjoyed the company of children rather than adults. Meeting my mother in this new condition, I get challenged in the same way I was challenged bringing up my girls, between 3-7. She has the stubbornness of a three year old and the wisdom of a seven year old.

Having to remember for both of us, I forget to give her breakfast and sometimes her pills. As my body has to be aware and awake at all times, things happen, when I turn my back. She gives away the fruit and feeds the cats with the cake I saved for my nephew. Now as I am sitting and writing this, she has packed more cake to deliver to the neighbour, but gave them to the boy riding the motorcycle. I don’t even know if he likes old cakes.

So I am wondering: what am I learning from a 77-year-old child?

Now, just as I was settling outside in the terrace, to write these lines, my mother was watering the flowers and unaware she watered my machine as well.

Sometimes I have to control myself, to avoid shouting at mother in the same manner I shouted at my children. Repeating the same answers over and over again, having to remember details of her life and having to watch over her doings is a growing challenge. Earlier today, she meant that something was wrong with the gas, so she decided to shut it. She left it open, checking things out I asked not to touch the gas bottle, but as I turned away she had changed it back. How many minutes would it take? Before we had a gas explosion. This, because the water hitter is in the same closed area and all it would take, it would be to turn the warm water on. Then the hitter makes a sparkle to turn on the gas. I am just happy I was around.
I still remember a neighbour’s gas explosion some years ago. Half of the house fell down.

In between I am finally embroidering again. I am hypnotised, every time I sit down and give my first stitch. I am working on a piece, all by self, in order to learn all the different techniques. The last one I started she showed me and then continued and is still embroidering. Mother complains about doing several pieces at the same time. As I handed my new piece for her to show me how to do the new technique, she started again embroidering. I had to steel the material from her hands. After she insisted on doing one thread on a bit that I was doing poorly, the she ended up by embroidering a few threads. This time I had again, to steal the material from her hands, “I have to learn these techniques, therefore I have to do it my self. Embroider on your own”.

Remember me

Jeg sitter og overfører tegningen min på stoffet ved hjelp av blå papir. Mor mumler irritert ”jeg liker ikke å brodere over sånne strekker, fingrene blir blå også blir det overført på stoffet ellers, se…”. jeg lover å ikke gjøre det mer for hun har allerede sagt at hvis jeg ikke overfører tegningene på gammelt vis, får ikke andre kopiere motivet, hvis de har lyst ”… å det er siste gang jeg broderer på noe med dette blekket”.
For å overføre tegne mønstre på stoff, bruker min mor og alle naboene, den samme metoden som de brukte i forrige år hundre, vet ikke hvor langt tilbake. Men teknikken går på at tegningen overføres på et bakkepapir, så prikkes linjene med knapp nåler, slik at det sliper fargen på stoffet når vi smører over papiret, en knyttet klut med blå farge og dypet i parafin. Denne metoden lukter sterkt og linjene blir mindre presise. Allikevel synes mor at det er lettere å følge mønstrene som ser ut som små prikker hele veien. Noen mørkere felter, og andre nesten blekke.

Denne tegningen laget jeg for meg selv, slik at jeg hadde noe å brodere på, da jeg skulle lære noen nye tekniker. Men min nabo Elizabete, likte tegningen og ventet utålmodig på å få den overført på stoff. Dette gjorde jeg 23.30 en kveld, fordi hun kunne ikke bli uten noe å gjøre dagen etter.
Hun broderte kanten rundt og da sr Felicidade så dette arbeidet, bemerket hun at hullene skulle broderes samtidig som kanten. Elizabete fortsetter arbeidet sitt og mor lærer henne å lage små hull. Teknikken er krevende og Elizabeth klager over stoffet ”den er for myk, ikke som den andre jeg brodert sist”. Jeg hadde nedgraderte kvaliteten på stoffet. Det er fortsatt lin, men denne linnen er skaffet på loppemarket, gardiner fra IKEA. Betalte 12 kr stykk.

En dag da jeg kom hjem viste Elizabete meg solt sitt nye arbeid ved tegningen i sentrum. ”Du har brukt feil farge, det er en lysere type blå som skal rundt skyene. Hvorfor ble du ikke ferdig med hulene først?”. ”jeg ble så lei av å brodere de hulene, de er så vanskelig å få til”. Dagens arbeid måtte sprettes opp og det var først gjort noen dager etter, hun kom for å brodere, satt og pustet tungt imens hun dro opp stingene.
Da Elizabete ble ferdig med kanten og konturene på skyene. Overtok jeg arbeidet og ba min mor om å lære meg å brodere bokstavene. Mor begynte å vise meg, men da jeg skulle overta, sa hun ”nå skal jeg gjøre meg ferdig, nå som jeg har begynt.” jeg ble henrykt for bokstavene ble så tykke og fine. Som bonus, så mor ikke forskjell mellom de to røde fargene i kurven, og uten å vite laget hun bokstavene i to røde farger. Det er akkurat slik jeg liker. Men jeg har til nå innrettet meg til deres farge smak og kunstskap. For det er som regel vanskelig å få mine preferanser gjennom. de har veldig bestemte meninger om hvilke farger er fine og hvilke farger passer sammen.
Jeg brukte samme metoden for å få mor til å brodere skyggene og ba henne lære meg denne teknikken også. Først begynte hun slik hun synes skyggen skulle være. Dette kan man se nederst på venstre side av broderiet. Men så kom sr Felicidade og sa ”Nei, nei du må gjøre slik hun har tegnet.”
Det tok min mor to uker å gjøre ferdig skyggene. Hver gang hun betraktet broderiet til Elizabete, ble hun irritert og sa at hun ikke vil brodere på noe som var så dårlig brodert fra før. ”Fra nå av, får ikke hun brodere på noen av mine barns eller barnebarns broderier” sier hun i en bestemt og beskytende tone.

Jeg ser at mor har blitt veldig dyktig på å brodere. Jeg har aldri sett så bra gjennomført arbeid i vanskelig teknikker. Hun holder på neste broderiet ”Mother” og helt intuitivt valgt hun å begynne med oransje ornamentet på venstresiden. Hun skulle egentlig brodere blomsten først, i den teknikken hun var så berømt i, før.
Nå gleder jeg meg til å se hvilke farger hun finner på for å brodere ellers i broderiet.

O mundo em cinzento

Os pássaros cantam, como cantavam ontem á tarde quando passeávamos pela Levada do Norte. Após muitas cinzas e vistas quase monocromas em tons de sépia branco e castanho, ouviam-se os pássaros cantando do outro lado do vale, ainda em verde. “A vida continua” diz o governo, mas sinto que ainda estamos mais pobres do que nunca. Primeiro tiram-nos os empregos e agora tiram-nos a nossa dignidade. O nosso meio de sobrevivência.

As rochas caiem pela terra ressequida e solta, pois a vegetação agora ardida ou seca, pela falta das chuvas. já não a protege. Quando vierem as águas (se vierem) será muito provável que grandes massas de terra se descolem das encostas.

“enquanto houver água para mim, vai haver para as minhas flores. Não deixarei que me sequem.” Diz minha mãe

Pensei nisso há bocado enquanto regava as flores mais expostas ao sol, pensei no mal que faria usando a água nas plantas, quando lembrei-me de que a sobrevivência das plantas é tão importante como os confortos humanos. Prefiro usar menos água nas lavagens corporais e tarefas quotidianas do que cortar a água das plantas. Pois as paisagens secas e queimadas não me servem de nada a não ser lembrar-me, de que faço parte duma raça no caminho da autodestruição.

Que fazer com as imagens que dominam as noticias em quase todos os canais da TV. Enquanto as chamas  não me chegarem á pele, estarei bem. Poderei continuar vivendo cada dia, no conforto da ausência de problemas ecológicos.

Mas muito curioso, é que se alega, os fogos terem iniciado por mão humana, mal intencionada. Já pensei nessas pessoas e senti tristeza por elas. Será que quando deram início ao seu projecto de incêndio tinham noção das proporções que a sua falta podia atingir? E nós os outros? Que fazemos para precaver tais incidentes?

Algumas coisas estão sendo feitas, mas logo que cheguem as chuvas, tudo se esquece. Como esquecemos a nossa crise financeira quando iniciaram os primeiros incêndios.

Duma forma geral os seres humanos tendem a pensar que “tudo se arranja”. Vivem tão preocupados com a sua saúde e os seus bens materiais, que nem se apercebem das consequências que provocam os seus pequenos “deslizes” diários. Em maior parte de nós, tentamos sempre culpar o “Sistema”. Virar as culpas para outro campo, “-alguém é mais responsável do que eu”.

– Se fôssemos mais “naturais”, pudéssemos sentir quando agimos mal e que o melhor para a natureza, é também o melhor para nós.

Fazemos parte da natureza, e talvez somos o seu “cancro”. Mas se «tudo se arranja» é a nossa atitude, creio que seremos capazes de tratar desta doença.