Jeg sitter og overfører tegningen min på stoffet ved hjelp av blå papir. Mor mumler irritert ”jeg liker ikke å brodere over sånne strekker, fingrene blir blå også blir det overført på stoffet ellers, se…”. jeg lover å ikke gjøre det mer for hun har allerede sagt at hvis jeg ikke overfører tegningene på gammelt vis, får ikke andre kopiere motivet, hvis de har lyst ”… å det er siste gang jeg broderer på noe med dette blekket”.
For å overføre tegne mønstre på stoff, bruker min mor og alle naboene, den samme metoden som de brukte i forrige år hundre, vet ikke hvor langt tilbake. Men teknikken går på at tegningen overføres på et bakkepapir, så prikkes linjene med knapp nåler, slik at det sliper fargen på stoffet når vi smører over papiret, en knyttet klut med blå farge og dypet i parafin. Denne metoden lukter sterkt og linjene blir mindre presise. Allikevel synes mor at det er lettere å følge mønstrene som ser ut som små prikker hele veien. Noen mørkere felter, og andre nesten blekke.

Denne tegningen laget jeg for meg selv, slik at jeg hadde noe å brodere på, da jeg skulle lære noen nye tekniker. Men min nabo Elizabete, likte tegningen og ventet utålmodig på å få den overført på stoff. Dette gjorde jeg 23.30 en kveld, fordi hun kunne ikke bli uten noe å gjøre dagen etter.
Hun broderte kanten rundt og da sr Felicidade så dette arbeidet, bemerket hun at hullene skulle broderes samtidig som kanten. Elizabete fortsetter arbeidet sitt og mor lærer henne å lage små hull. Teknikken er krevende og Elizabeth klager over stoffet ”den er for myk, ikke som den andre jeg brodert sist”. Jeg hadde nedgraderte kvaliteten på stoffet. Det er fortsatt lin, men denne linnen er skaffet på loppemarket, gardiner fra IKEA. Betalte 12 kr stykk.

En dag da jeg kom hjem viste Elizabete meg solt sitt nye arbeid ved tegningen i sentrum. ”Du har brukt feil farge, det er en lysere type blå som skal rundt skyene. Hvorfor ble du ikke ferdig med hulene først?”. ”jeg ble så lei av å brodere de hulene, de er så vanskelig å få til”. Dagens arbeid måtte sprettes opp og det var først gjort noen dager etter, hun kom for å brodere, satt og pustet tungt imens hun dro opp stingene.
Da Elizabete ble ferdig med kanten og konturene på skyene. Overtok jeg arbeidet og ba min mor om å lære meg å brodere bokstavene. Mor begynte å vise meg, men da jeg skulle overta, sa hun ”nå skal jeg gjøre meg ferdig, nå som jeg har begynt.” jeg ble henrykt for bokstavene ble så tykke og fine. Som bonus, så mor ikke forskjell mellom de to røde fargene i kurven, og uten å vite laget hun bokstavene i to røde farger. Det er akkurat slik jeg liker. Men jeg har til nå innrettet meg til deres farge smak og kunstskap. For det er som regel vanskelig å få mine preferanser gjennom. de har veldig bestemte meninger om hvilke farger er fine og hvilke farger passer sammen.
Jeg brukte samme metoden for å få mor til å brodere skyggene og ba henne lære meg denne teknikken også. Først begynte hun slik hun synes skyggen skulle være. Dette kan man se nederst på venstre side av broderiet. Men så kom sr Felicidade og sa ”Nei, nei du må gjøre slik hun har tegnet.”
Det tok min mor to uker å gjøre ferdig skyggene. Hver gang hun betraktet broderiet til Elizabete, ble hun irritert og sa at hun ikke vil brodere på noe som var så dårlig brodert fra før. ”Fra nå av, får ikke hun brodere på noen av mine barns eller barnebarns broderier” sier hun i en bestemt og beskytende tone.

Jeg ser at mor har blitt veldig dyktig på å brodere. Jeg har aldri sett så bra gjennomført arbeid i vanskelig teknikker. Hun holder på neste broderiet ”Mother” og helt intuitivt valgt hun å begynne med oransje ornamentet på venstresiden. Hun skulle egentlig brodere blomsten først, i den teknikken hun var så berømt i, før.
Nå gleder jeg meg til å se hvilke farger hun finner på for å brodere ellers i broderiet.

Os pássaros cantam, como cantavam ontem á tarde quando passeávamos pela Levada do Norte. Após muitas cinzas e vistas quase monocromas em tons de sépia branco e castanho, ouviam-se os pássaros cantando do outro lado do vale, ainda em verde. “A vida continua” diz o governo, mas sinto que ainda estamos mais pobres do que nunca. Primeiro tiram-nos os empregos e agora tiram-nos a nossa dignidade. O nosso meio de sobrevivência.

As rochas caiem pela terra ressequida e solta, pois a vegetação agora ardida ou seca, pela falta das chuvas. já não a protege. Quando vierem as águas (se vierem) será muito provável que grandes massas de terra se descolem das encostas.

“enquanto houver água para mim, vai haver para as minhas flores. Não deixarei que me sequem.” Diz minha mãe

Pensei nisso há bocado enquanto regava as flores mais expostas ao sol, pensei no mal que faria usando a água nas plantas, quando lembrei-me de que a sobrevivência das plantas é tão importante como os confortos humanos. Prefiro usar menos água nas lavagens corporais e tarefas quotidianas do que cortar a água das plantas. Pois as paisagens secas e queimadas não me servem de nada a não ser lembrar-me, de que faço parte duma raça no caminho da autodestruição.

Que fazer com as imagens que dominam as noticias em quase todos os canais da TV. Enquanto as chamas  não me chegarem á pele, estarei bem. Poderei continuar vivendo cada dia, no conforto da ausência de problemas ecológicos.

Mas muito curioso, é que se alega, os fogos terem iniciado por mão humana, mal intencionada. Já pensei nessas pessoas e senti tristeza por elas. Será que quando deram início ao seu projecto de incêndio tinham noção das proporções que a sua falta podia atingir? E nós os outros? Que fazemos para precaver tais incidentes?

Algumas coisas estão sendo feitas, mas logo que cheguem as chuvas, tudo se esquece. Como esquecemos a nossa crise financeira quando iniciaram os primeiros incêndios.

Duma forma geral os seres humanos tendem a pensar que “tudo se arranja”. Vivem tão preocupados com a sua saúde e os seus bens materiais, que nem se apercebem das consequências que provocam os seus pequenos “deslizes” diários. Em maior parte de nós, tentamos sempre culpar o “Sistema”. Virar as culpas para outro campo, “-alguém é mais responsável do que eu”.

– Se fôssemos mais “naturais”, pudéssemos sentir quando agimos mal e que o melhor para a natureza, é também o melhor para nós.

Fazemos parte da natureza, e talvez somos o seu “cancro”. Mas se «tudo se arranja» é a nossa atitude, creio que seremos capazes de tratar desta doença.

Jeg håper av bilen og løper inn for å lukke vinduene. Naboen tvers over dalen brenner ugress. Jeg må ta genseren til munnen for å puste.

Det er vanlig å gjøre slike ting som: å spille høyt musikk for hele nabolaget til alle dagens tider, fylle dalen med røyk uten å ta hensyn til vinden når de brenner, legge hvite varer, madrasser og møbler langs veien, for søppel bilen uten å ta hensyn til resirkulerings boksene.

Mor sitter frosset fast ved TV skjermen. Ivo hadde ringt og ba oss slå på TV ”jeg kan se flammene fra mitt hus”. Mor gråter med tanken på alle de menneskene som må forlate husene sine. Jeg prøver å stenge følelsene inne da jeg ser bildene på skjermen at, det brenner overalt.

”menneskene lever veldig late og lykkegyldige liv. De steller ikke med naturen rundt seg. De lar åkrene sine stå udyrket, rydder ikke ugresset rundt husene sine…
men jeg tror det er påsatt. Når det begynner å brenne i hovedlandet, finner noen det veldig morsomt å se at det brenner. De elsker å se alt styret med brannmenn og ødeleggelse med alt folket rundt.” Ivo

”… det er ille nå. Jeg tror det er påsatt.” Hun rynker nesen og går videre og viser til at: det er ikke noe vits å diskutere dette, mer i dag. ”Vi bare håper at det gir seg og at det ikke blir flere brann.” Enda vi vet godt at det kommer til å brenne mer…

Tilbake til arbeiderne

– Her må jeg finne meg i å leve normalt rundt alt den mishandle av omgivelsene.
En negativ holdning som forble på tross av alt utviklingen.
Av og til, må jeg gjøre meg stum, for å ikke gjenta meg selv for mye, når jeg for eksempel pirker på håndverkerne. Ja, mine kjære håndverkere, som jeg må følge godt med. Snur jeg ryggen, blir det ekstra jobbing med å ”sprenge” mer stein vegg for å legge inn strøm.

Det er en kamp å få plassert lysene og stikk kontakter, der jeg synes er best. ”huset er veldig liten og jeg vil ha minst mulig detaljer og tilbehør, på veggene. Det er visuelt forstyrende.” Han ser på meg med store øyne ”men, blir det noe fint, da?”. jeg har hørt denne kommentaren litt for ofte i det siste. Jeg måtte fortelle dem en dag, at: ”det er en del av min proffisjon, jeg jobber for at det skal bli fint”.

Snekkeren kom med gulv plankene, og slengte de rett på bjelkene (som fortsatt hadde spikker) og spasert rett over de nye plankene, med rett siden ned. Sjefen hans (som jeg trodde var den som skulle gjøre jobben, men hadde mine tvil, på grunn av den Mercedes han kjørte), ropte på ham og ba ham i det minste snu plankene.

Gulvet ble satt ved hjelp av en gutt og plankene fikk seg noen knekk som, da jeg påpekte ” Ha, det ordner seg. Vi fyller alle sprekkene med sagmugg lim, også slipper vi helle gulvet til slutt”. Jeg hører bror krangle med snekkeren før han kommer til meg og sier: ”skal du ikke si noe til snekkeren? Har du sett hvordan han kjøter plankene? Han tar ikke kjøtne over bjelkene”. Jeg hadde allerede snakket med snekkeren om dette ”Hvorfor er det mellomrom i kjøtne under plankene?” hadde jeg spurt. Men jeg hadde sett at de så bedre ut ovenfra. Jeg viser meg oppgitt og svarer bror ”hva kan jeg gjøre? Jeg føler meg allerede at jeg går her, og plukker på alt… jeg tror jeg må bare finne meg i, at det er en del slurv”.

Jeg har forstått at, mine landmenn, ikke er vant med kvinner som kan noe om byggearbeid. Få kvinner på Madeira, kan skifte en lyspære. De roper etter mennene sine til alt mulig rart. His de mennene de har er unyttige, ringer de til mennesker som broren min. Han bruker nesten all fritiden sin på å fikse småting for folk rundt omkring ”når det er bare et par timers jobb, tar jeg ikke betalt”. Ikke rart han klager over dårlig økonomi, tenker jeg.

Memory Crisis

“I will boil a pan of rice and serve you to dinner for the whole week. You wont know the difference, because you don’t remember what you just had for dinner”.

To forget what you can’t forgive is useful, but to forget important pieces of your life, in slow motion, is something else. In a most pleasant way, my mother forgot her anxiety. She hardly worries. And when she worries, is about her forgetfulness. Leaving behind frustrations and worries as her personal behaviour becomes of a child. Never the less, she is pleasant and wonderful be around.

Once up on a time, I desired forgetfulness. There, where bits of my life I wanted to erase.

Today, I struggle to remember, to give mother her pills. “ I have to remember for my self, and I have to remember for you. That’s twice the memory.” Having a limited memory capacity, that means, I am forgetting a lot of other stuff. Important things that have to come in second place, because besides taking care of my mother, I am taking care of me and feeling very alive into my work.

My work. Sometimes I wonder why I should follow the working plan and do my interviews with the embroidery women? The fact is: that the plan has developed. And now I am opening a window into a world on the road of forgetfulness. Trying to capture the roots, the stories, the ways of living I use embroidery as tulle, to approach and study people’s behaviour.

The ways people still live here, their social skills, their nature, and their work; are hardly recognised, in some of our modern societies. In the nature of embroidery, this society has developed a special way of communicating with each other.

Simplicity is one of my favourite stiles and I avoid what I don’t need. But as the economic development increased for the last 20 years, the enormous consume and changes of life stiles, scared me before and still do.

For the present times, no one talks about anything else than the big crisis. The “no job” and ruin of many business, is the daily talk. “Crisis” is a dominant word in every conversation. Very few sentences are pronounced without this word.

As I look around I can observe, the fields taken care of, people are turning back to the agriculture. The children are walking the 1000m home, less driving up and down, empty shops and people taking to work home made lunch. Maybe this crisis is a blessing to the environment?

Not being able to control our greed, the lack of money, will decrease consume. Hopefully, we will be wasting less, minimizing consume. Buying what is essential for existence and survival, our ways of living could change in a positive, meaningful and healthy way.

Around here, the neighbour comes to get parsley every other day. Sometimes I borrow (which I never pay back) heads of garlic. The other day the neighbour bought a box full of corncobs and shared with me. She sent a full bag twice. Double sending. I tried to give back one of the bags, but she replied, “I will be very angry with you, if you do that. I have plenty and if you don’t want to be unfriendly with me, you take them and use them or, put them in the freezer”. And she blinked with her aye. Sometimes we get too much of one vegetable, that we have again to give it further to other neighbours that might not have that specific vegetable. We hardly by the vegetables that grow around our area.