It’s green and grey outside. A few birds are left singing on, under the soft rain.

As I unpack I get this feeling of “passing by” when placing my clothes correctly, in the empty shelves. Its ages ago and its yesterday, since I last emptied them.

Strange to be home again. The home I made along the way.

I came from another home, the home that made me.As the need of “belonging” grows, I try to discover the home in my heart.

We should be sitting together, you and I. I would have made you the coffee you like and drink in one go. Then we would blow a cigarette and complain about the neighbour’s loud music and the heat, and then you would ask me about the big cat “I haven’t seen him for a while. I think he might have some kittens somewhere, and that he is mostly away to take care of them.”

Mother doesn’t remember, that boy cats don’t take care of kittens. It has mostly been girl cats around, so she only remembers cats being away for a while before they show up suddenly with an army of kittens.

I remember once, the happiness I felt when our house cat at the time, visited us in the kitchen with six kittens, running after her.

We are happy, my mother and I. We watch the cat’s everyday. A little yellow intruder that thinks I am his mother and a big half ugly white male, entertain us with there periodically cat fights. “Hold on, I just want to stay a little longer to see the cat fight” my nephew waits and my brother stays, for the next cat attack. We are all happy watching the cats.

It’s Sunday here and there. I have to go and dig up some jumpers and you are probably laid half naked on your bed. Because of the heat, you choose to stay inside. You have your TV on and when you hear voices outside (probably your son), you pack yourself in a towel and show your yellow hair at the door, to see who is visiting you.

I miss my plate beside yours on front of the TV, the after dinner cigarette and following siesta, our soap operas every night before bed, embroidering together in silence or interrupted by the neighbour.

Our practical situation has just inverted. I am your mother and you are my child. The difference is that I let you smoke and play all day when I don’t boss you around.

All your life, you had the child in you. I have clear memories of you jumping with your boobs up and down like a little girl, making the teenagers look like adults. This memory is one of the precious ones. I loved to watch you, when you behaved in a silly way. With you I learned how to save the child in me. I just hope that when I behave silly, I am as funny as you.

I tell every body that I am taking care of you. But the truth is another. With you, I am learning how to live more in the moment.

Surprisingly, you are taking care of me in a way nobody else could. Then I am your child again. Learning from you about happiness in a simple life.

I will be with you in a “moment” before you forget I exist.

Back in the nest, taking care of you taking care of me.

Luften fylles av fuglelyder, låven der nede har elektrisk hvite dør og vinduer, gresset oss i mellom yrer av grønt og solen gjemmer seg bak lette skyer før han forsvinner forbi trærne. Så heldig jeg er som befinner meg på et ”paradis i lange Norge, midt på jordene og et øyeblikk fra havet.

Jeg har et til paradis, som er midt på havet, i en skråning. Får høyde skrekk hver gang det er uvant å være der.

Men jeg savner et annet sted. Et paradis som av og til ligner et helvete. Men allikevel, stedet jeg er fra.

Jeg er fri til å være hvor jeg vil, men vet ikke hvor, jeg vil bo…

Det er mange mennesker som ikke har et sted å ”være” og bo. De som ikke klarer å overleve på et sted og må derfor flytte på seg, andre som vil gjerne være på et sted men ikke får lov til å bli.

Disse tiggerne som alle snakker om for tiden. De invaderte gatene og helt plutselig var å treffe på alle hjørner.

Jeg spurte meg selv en dag da jeg først oppdaget ”dem” i Venezia 2006, ”hvordan er det mulig å ha så mange tiggere i et land som Italia som har et ålreit økonomi?”. Det samme spurte jeg meg selv da jeg møte de ”vannlige” tiggerne i Norge. ”Er folk så fattig her til lands at de ikke kan hjelpe disse menneskene?”

Da jeg var liten, møte vi alltid en invalid gutt på bussen til hovedstaden. Han hadde fått polio og det ene beinet var krympet og uten funksjon. Den lille gutten var berømt. Han fikk sitte på bussen gratis og alle vil alltid hjelpe ham. En dag møte vi ham på kvelden i hovedstaden. Han grått og vil ikke hjem. Han hadde tjent så lite og var redd for å komme hjem tomhendt. Familien forsørget seg selv av hans inntekt og når han hadde en dårlig dag, fikk han juling da han kom hjem. Vi synes veldig synd på ham men ble veldig sinte på foreldrene. ”det går ikke han å hjelpe gutten, alt går til foreldrene som sitter hjemme og ”brenner opp” pengene gutten får.”

Det ble slik at gutten ikke fikk noe særlig penger fra oss som kjente til hans historie. Men heldigvis var det turister og andre mennesker i byen som synes synd på ham og ga ham penger. På denne måten holdt denne gutten på i mange år. Han fikk tigget seg nok til mat og unngikk daglig juling.

Jeg trodde en gang, at det var mulig for myndighetene å hente disse menneskene fra gatene og sette dem i et hjem med mat, klær og arbeids muligheter. Men det må tydeligvis være komplisert. For antallet av gate mennesker øker selv om landet blir rikere.

Vannet renner fra takket, treffer ”levada” kanten og lager en melodi som avslutter i små repeterende toner. Jeg skvetter av regner som treffer mot banan plantene. Det durer overalt, jeg hører ikke noe. Vannet som treffer taksteinene, sinkplattene, sement gulvet, metallstolene. Det er som om vi blir høytrykk spylt. Jorda  som har ventet på vann, siden i fjord, blir skylt bort mot havet som skifter farge fra det dypblå til det lysbrune.

Det er lenge siden jeg har hørt på regnet. Hadde glemt følelsene og angsten som møter meg når det regner og blåser. Vinteren er endelig kommet selv om det er september midtveis.

På en liten lørdags kjøretur treffer vi store steinblokker midt på veien. Skyene kjærtegner fjelltoppene og jeg prøver å fange det magiske øyeblikket der regnet gir seg. Jeg blir overveldet av den mektig naturen, ”ja, det er veldig vakkert her, men disse menneskene lever i konstant fare når det regner”. Busker og vekster, den naturlig fjell sikring er tørket inn, fjellmassene trekker inn vann på de stedene steinen er myk, den går i oppløsning, solide stein mister feste og raser ned på veiene.

Nå senker jordbrukerne skuldrene. Angsten for tørke er borte, men det overlappes av angsten for store vann masser som river med seg alt uten forvarsel.

Men vi er heldige. Heldige som kommer levende ut av lørdags turen. Ingen stein traff bilen og vi skyndte oss hjem etter å ha drukket Ginja i diverse styrker. Bror kjører, så jeg heler i meg alle de glassene bonden serverer for å gi meg en smak av det jeg skal kjøpe med meg hjem til Norge. Tar med en liten smak a Madeira, som er hetere enn hetvin. Kofferten pakkes med ost, chouriço og eukalyptus blader. Jeg kommer hjem om, mitt gamle hjem.