Jeg har akkurat feiret min mors 80 års dag og tenkte på hvor lite bilder det ble tatt under festen. Jeg tenker på min video kamera som jeg slenger rundt slik at jeg får det på film når jeg gjør andre ting.
Det er ikke mye bilder vi printer ut lenger. Jeg har noen av barna i noen album, men det var før jeg fikk dem inn på data. Da ble det slutt med papir og etter hvert ble det slutt med å sitte å se på egne filmer og bilder og nå orker jeg ikke å styre med noen ting og forventer at det er alltid noen med en mobil i nærheten.
Konklusjonen er at i fremtiden, om vi liker eller nei. Kommer vi ikke til å ha bilder i våre album, men kanskje sparer noen av oss på disse gamle bildene fra gamle mennesker som viser dem kled til anledningen?.
Jeg forsøker å finne svar som sklir gjennom mine hender, opptatte med hverdagen. Bildene ligger og støver og minnene glir gjennom og ut av hukommelsen, for å komme tilbake hver gang bildene tilfeldigvis dukker frem, når jeg leter etter andre ting.
Nå vil jeg samle disse ting. Ting som gir meg hukommelsen tilbake. Ting som får meg til å reise i tid. Frem og tilbake, med minnene. Frem og tilbake med livet.
Den jeg er, skal jeg ikke miste slik min mor gjør det hverdag. Seg selv når hun ser meg inni øynene og ser ikke det jeg ser. To små øynene full av lys men blinde for det jeg vil hun skal huske.
Jeg vil se mor i hennes rom. Et rom full av livet som har tørket ut fra minnet hennes men som hun kan oppleve det på nytt gjennom bilder, video, broderiene og mye musikk som hun så gladelig synger etter..
Jeg ønsker å fylle et helt rom full av henne. Bilder fra alle kanter fra elle steder og alle opplevelsene som hun kan huske eller er selv med.
Dette romme ville jeg ha skapt for min mor for og til og med din mor og til alle mødrene. Som en erkjennelsen på at de har et liv.