REMEMBER ME

En relasjonell utsmykning

Jeg begynte dette arbeidet inspirert av min mor som har Alzheimers men som fremdeles er aktiv i å brodere. En jobb hun har hatt siden hun var liten. Mor glemmer hva hun har nettopp spist til middag, men hennes broderiteknikk er bedre enn noen gang. Inspirert  av mine erfaringer med mor og relasjonene med utstillings publikum, bestemte jeg meg for å produsere utsmykningen i samarbeid  med brukerne av Glemmen Sykehjemmet.

Arbeidet startet i April 2015 ved et 3 ukers opphold i Fredrikstad hvor jeg besøkte Glemmen dagsenteret daglig. Jeg fikk bo hos Caren 94 som er mer klar i hodet enn meg selv men var blitt redd for å sove alene i sitt stort hjem.

Under befaringen 30. Januar ble jeg kjent med hjelpepleiere og brukerne av Glemmen Sykehjem og fikk ideen om å lage en kalender i tillegg til en vegg installasjon som skulle bestå av lokale innsamlede broderier og hånd arbeid. Kalenderen skulle formes og broderes i samarbeid selve brukerne.

Ved mine daglige besøk og gjentatte forsøk på å få brukerne til å hjelpe meg å brodere kalenderen, oppdaget jeg at, demens angriper menneskene på forskjellige måter. Flere av kvinnene hadde brodert mye i sitt liv, men hendene klarte ikke å holde stoffet eller nålen. Ved et enkelt tilfelle kunne kvinnen brodere. Hendene som smuldret opp brød rester til fuglene, broderte tre sting også vil hun ikke mer.

I samtale med helsepersonalet forsto jeg at jeg måtte forenkle tallene og broderi teknikken. Jeg ble fortalt av en sykepleier at, ”det er så mye tap, når de oppdager at de ikke lenger får det til”. Tre av brukerne tok imot oppgaven, av å brodere bursdagstallet sitt. De valgte å brodere i  rosa, oransje og grønn, men arbeidet gikk så sent at etter 3 uker var de enda ikke ferdig.

Virkeligheten stemte ikke med mine forhånds antagelser og jeg måtte omstille meg, ført av omstendighetene.

Jeg smilte hverdag, danset meg sliten med alle som ventet på tur, spiste sammen, gikk små rullestol turer, smurte noen med solkrem, masserte hender og pyntet meg hverdag til jubel og glede av brukerne  og gikk med kjempe høyhæler som jeg fikk av en av hjelpepleiere før jeg reiste hjem en fredag uten å ta farvel. Jeg hadde tenkt å komme tilbake…

Min opplevelse av det nye sykehjemmet med en utsiktfri spise stue og det gamle sykehjemmet med store vinduer mot skog og barnehage, fikk meg til å tenke at det nye sykehjemmet var laget til de som fremdeles er unge og titter mer inn i mobilen enn der de setter føttene.

Ved slike omstendigheter ba jeg hjelpepleierne om hjelp til å samle brukte broderte tekstiler til produksjon av utsmykningen og så ikke annet vag enn å brodere alt selv. Broderiene de fikk samlet var få og mest blå. Alle ble tatt i brukt med unntak av to hvite.

Jeg bestemte meg for å brodere nytt på det gamle med et ønske om å bringe naturen inn, i den nye spise stuen.

Utsmykningen består av to deler:

Blomster og fugler på blå broderte ornamenter

Kalender som oppslagstavle, planlegging og kreativ interaksjon

1.

Spise stue

Bilder: 6

Hoved vegg

REMEMBER ME

INGEN KAN SYNGE MED MAT I MUNN

DET DUFTER I SKOGEN

Veggen til høyre ved inngangen til spisestuen

DU ER MIN HJERTE MEDISIN

PÅ STRÅ SØTE SMÅ

Veggen til venstre

GODT FOR HJERTE SUNT FOR MAGEN

Vegg inn til aktivitetsrom

Bilder: 1

SYNG TODAY, YOUR SORROWS AWAY

2. KALENDER

Installasjon i daglig stue.

Intensjon: Jeg opplever at utsmykning i det offentlig rom, noen ganger bli forstyrret ved daglig bruk der det skjer en visuell forurensning. Til eksempel, nevner jeg to papp esker med brukt tøy som ”prydet” inngangspartiet på sykehjemmet, dagen det ble overtagelse av ”REMEMBER ME”. Fordi jeg jobber med brukte materialer, var det noen som spurte, om jeg hadde et prosjekt på gang… ved nærmere undersøkelse, kunne vi lese på veggen at pårørende måtte huske å merke alt tøy. Slike hendelser, er del av grunnen hvorfor jeg så  behovet til å lage et arbeid som kunne hjelpe de ansatte å organisere hverdagen, med minst mulig visuell forurensning.

Utfordringen i dette arbeidet besto i å lage funksjonell kunst, med brukte materialer for å stimulere hukommelsen i relasjon til brukere og ansatte.

Som dement, er det vanskelig å forholde seg til mer enn en ting av gangen.

Derfor er kalenderen laget slik, at de runde ornamentene snus og viser en ukedag, en dato og en måned av gangen. Årstallet til de kommende år, blir sykehjemmets utfordring å engasjere brukerne til å lage.

Den grønne kritt tavlen som henger under til venstre er laget etter ønsk fra Mari Ann Rånes fra Glemmen sykehjem. Et sted, der ansatte og brukere, kan skrive notater og/eller tegne på.

…slik, vil denne kalenderen, forandre seg dag for dag, ved daglig bruk og tilføring av foto og minner.

Husmor, som  den usynlig kunstneren

Vi blir pakket med tøy når vi fødes. Vi trenger ikke å ha en master i tekstil for å forstå at alle mennesker på denne jorda, må forholde seg til dette materialet på dagligbasis. Hjemmet, stedet vi spiser sover og pleier nære relasjoner, er et av de største konsumenter  ved dagens tekstil produksjon. I store deler a forrige århundre, var kvinnen nødt til å produsere selv alle tekstiler i husholdet. Hjemmet, ble brukt som plattform for kvinnens kreativ arbeid, ut fra et daglig behov. ”Vi lever ikke av bare brød” og kvinnen har gjennom århundrer, jobbet kreativt for å forskjønne og overleve i hverdagen.  Uttrykksformene og teknikkene ble utviklet og overført fra generasjon til generasjon. På grunn av ressurs mangel, har kvinnene brukt sin kreativitet i å gjenbruke, reparere og forskjønne de få tekstilene som var tilgjengelig.

Gjennom mine undersøkelser, oppdager jeg en minkende variasjon og kreativitet i de broderiene jeg finner fra rundt 70-80 tallet frem til i dag. Før denne tiden med stor vekst og utvikling i maskinbroderte ornamenter, måtte kvinnene, klare seg veldig begrenset tilgang på stoff og tråd. Her kan jeg observere mye større grad på kreative løsninger og egen komponerte ornamenter. I dag har jeg flere broderte klokkestrenger som er helt like men kjøpt på forskjellige løpemarkeder. Dette tyder på en tid da menneskene begynte å kjøpe sine mønstre i butikken: ferdig pakker med påtegnet stoff med ferdig utvalgte farger beregnet i riktig mengder. Da slipper man overskuddstråd og trenger ikke, den store farge utvalg jeg har fulgt av hodebryet det er å finne riktig farger. Men jeg kunne ikke ha vært denne prosessen foruten. Jeg må selv erfare alle fasene ved et broderi for å kunne kjenne tilhørigheten til arbeidet  . Derfor har jeg alltid en stor jobb som består av å finne riktig materialer, samtidig som jeg holder fast ved å bruke så mye som mulig, de materialene som jeg allerede har. Fordi jeg lar meg ofte inspirere av de materialene, må jeg stadig oppgradere lageret mitt, for å finne inspirasjon og utvikle ideer. Da er jeg vanligvis  på jobb, når jeg vandrer gjennom hauger av brukt tøy, på en lørdags formiddag. 

Nå er jeg tilbake fra en to uker med reise, opphold, og utstillings Fosen stipend. Et maraton løp fra å ha nettopp montert en utsmykning ved Østsiden Sykehjem til å plutselig reise bort og sette opp en utstilling. Jeg har hatt det så travelt med å fysisk produsere et arbeidet i relasjonen til brukere og ansatte, at jeg ikke hadde nok tid til å følge med ”kontor arbeidet mitt”. På et tidspunkt følte jeg meg litt dårlig hver gang jeg nærmet meg data maskinen. Jeg kjente at den spist opp mye tid, tid som jeg trengte til å produsere. Valget ble enkelt, og jeg er stolt av slutt produktet. Selv om den hadde kostet meg mer enn jeg hadde antatt, føler jeg at jeg har kommet meg  i mål i forhold til hvordan arbeidet mitt fortoner seg fremover.

Jeg har å takke Fosen stipendet for den plateformen de bydde på, for at utstillingen skulle være relasjonell og at jeg skulle formidle direkte fra utstillings rommet. Det ble intense dager fylte med nye inntrykk, mye selveksponering og formidling, da jeg også fikk testet responsen fra publikumet. Jeg skapte et sted hvor folk som ikke vanligvis kom på utstilling var nå på besøk flere ganger i uka og de tok med seg nye venninner på besøk. De undret seg igjennom alle broderiene, satt seg ned og delte sine historier med meg, da jeg fortalte dem historiene bak enkelte av de utstilte arbeidene. Gjennom denne erfaringen, har jeg observert at de fleste fikk et nytt forhold til ”kunst” som begrep på grunn av den formidlingen de fikk av meg, kunne de i mye større grad utvide sitt begrep på ”hva, relasjonell kunst er for noe”. Publikum som kom i kontakt med meg og alle elevene på ungdoms skolen på Ørland, fikk en personlig, faglig og kunstnerisk erfaring av å presentere arbeidet mitt. Som i dag i hoved trekk handler om å ”jeg tar være på alt jeg har tilgang til for å bruke det som materialer for å produsere kunst. Dette betyr at jeg noen ganger reparer, andre ganger dekonstruerer og setter dem sammen i nye kontekster og nå,  bruker jeg utslitte og flekkede broderier, som billedramme for å lage bilde. Jeg har oppdager en økende nærhet til naturen og kombinerer dette med min interesse for menneskenes sosiale forhold. Denne interessen utrykker jeg ved å brodere nytt på det gamle. En måte å i vareta brukte ornamenter, samtidig som en del av vår historie synligjøres ved sitt gjenbruk i vårt samtidsrom.