Å bo her og der

Luften fylles av fuglelyder, låven der nede har elektrisk hvite dør og vinduer, gresset oss i mellom yrer av grønt og solen gjemmer seg bak lette skyer før han forsvinner forbi trærne. Så heldig jeg er som befinner meg på et ”paradis i lange Norge, midt på jordene og et øyeblikk fra havet.

Jeg har et til paradis, som er midt på havet, i en skråning. Får høyde skrekk hver gang det er uvant å være der.

Men jeg savner et annet sted. Et paradis som av og til ligner et helvete. Men allikevel, stedet jeg er fra.

Jeg er fri til å være hvor jeg vil, men vet ikke hvor, jeg vil bo…

Det er mange mennesker som ikke har et sted å ”være” og bo. De som ikke klarer å overleve på et sted og må derfor flytte på seg, andre som vil gjerne være på et sted men ikke får lov til å bli.

Disse tiggerne som alle snakker om for tiden. De invaderte gatene og helt plutselig var å treffe på alle hjørner.

Jeg spurte meg selv en dag da jeg først oppdaget ”dem” i Venezia 2006, ”hvordan er det mulig å ha så mange tiggere i et land som Italia som har et ålreit økonomi?”. Det samme spurte jeg meg selv da jeg møte de ”vannlige” tiggerne i Norge. ”Er folk så fattig her til lands at de ikke kan hjelpe disse menneskene?”

Da jeg var liten, møte vi alltid en invalid gutt på bussen til hovedstaden. Han hadde fått polio og det ene beinet var krympet og uten funksjon. Den lille gutten var berømt. Han fikk sitte på bussen gratis og alle vil alltid hjelpe ham. En dag møte vi ham på kvelden i hovedstaden. Han grått og vil ikke hjem. Han hadde tjent så lite og var redd for å komme hjem tomhendt. Familien forsørget seg selv av hans inntekt og når han hadde en dårlig dag, fikk han juling da han kom hjem. Vi synes veldig synd på ham men ble veldig sinte på foreldrene. ”det går ikke han å hjelpe gutten, alt går til foreldrene som sitter hjemme og ”brenner opp” pengene gutten får.”

Det ble slik at gutten ikke fikk noe særlig penger fra oss som kjente til hans historie. Men heldigvis var det turister og andre mennesker i byen som synes synd på ham og ga ham penger. På denne måten holdt denne gutten på i mange år. Han fikk tigget seg nok til mat og unngikk daglig juling.

Jeg trodde en gang, at det var mulig for myndighetene å hente disse menneskene fra gatene og sette dem i et hjem med mat, klær og arbeids muligheter. Men det må tydeligvis være komplisert. For antallet av gate mennesker øker selv om landet blir rikere.

Det er stengt for kommentarer.