Min mor er 78 åtte år gammel, glemsk men ikke dum

Hun er gammel men ikke så gammel allikevel. Hun er sprekk til beins, hadde hun ikke alltid vært litt rund og god, hadde hun klatret overalt. Selv om har stor høyde skrekk.

Min mor er en sterk dame. Hun gråter når hun er lei seg og hun synger når hun vil bli glad. Det er ingen som bestemmer over min mor. Vi prøver å lure henne, men blir lurt isteden. Hun glemmer om hun har spist, men hun glemmer ikke å mate kattene og hønene. Hun går den bratte trappen ned til hønseburet, flere ganger om dagen. Hun sjekker egg, hun sjekker om hun har husket å gi dem mat. Også glemmer jeg at hun glemmer å komme opp til huset igjen. ”Nå er det nok! De har spist nok ugress og kål blader for i dag.” mor forer hønene med diverse grønnsaker og grønne ting fra jordet. ”de elsker denne typen ugress. De spiser det så ivrig.” sier hun med rumpe i været mens hun samler hun armen en stor bunk av noe vi pleier å lage en god suppe av, Agriao. Det sies å innholde masse jern og være veldig bra for fordøyelse systemet. Vi pleier å gi det bort, når vi har mye, folk setter stor pris på det. Men nå har det også blitt hønsemat. Så jeg bare håper at de bitte små eggene innholder masse godt.
”Nå blir jeg snart sjalu på de hønene dine, ønsker meg noen som tar like godt være på meg som du tar være på dine høner.” Mor er fremdeles i natt kjole. Hun går helst i natt kjole hvis jeg ikke tvinger henne til å kle på seg for å gå en formiddagstur. Hun tørker svetten over pannen ”Jeg skal ta livet av den hannen” hun løfter på natt kjolen for å lufte seg, ”Han spiser alle eggene. Derfor skal jeg ta han vekk og ferdig med det.”

Min mor bryr seg. Hun har brydd seg så mye, så mye at, hun ble glemsk. Det var deilig når hun først glemte å bry seg. Det var en lettelse. Det var en frihet. Men så plutselig bryr hun seg veldig mye for en fylle ting og gråter.
”Nå? Kan du gi meg en liten røyk?”

“O dinheiro é meu e em mim ninguém me manda.”

“Eu não tenho um dinheirinho no banco?”

A minha mãe não gosta de gatos, ou seja: a minha mãe não gostava, nem nunca gostou de animais de estimação. Agora que o nosso visitante gato Amarelo ficou de vez, (o gato que pelos vistos gosta muito de mim, porque eu estou sempre lhe roçando o pelo) muita coisa mudou.. Numa da minha ausências verifiquei no ecrã que o gato subia pelo peito da minha mãe fora. Surpreendida vi ela afagar o gato Amarelo que nunca se fartava. Pelos vistos a minha mãe teve de fazer de mãe substituta ao gato, para ele não sentir muito a minha falta. Parece, que a mãe apanhou o gostinho de acariciar o gato. Porque agora fica furiosa quando Marcelino fala com o gato como sendo o gato de Maria.
“Ai!.. mas então?! Sou eu quem os alimenta e sou eu quem paga. Como é que e o gato pode ser de Maria? Ora era o que me faltava!”

Eu cá para mim, a minha mãe está esquecida de muita coisa boa, mas mais esquecida ainda está, de muita coisa dispensável à memoria. Uma família à portuguesa, grande deste tamanho deu muito em que mexer. Será que esta doença veio trazer-lhe o merecido sossego, ou será o cansaço da vida, que veio roubar-lhes as forças de lutar?

A minha mãe ama tudo o que é merecido amar. Ela ama as plantas, que parte-lhes os galhinhos para vir para casa plantar no seu jardim. Os galhos e as flores, nem sempre pegam, porque ela parece às vezes esquecer de como criam raiz.

A minha mãe ama tudo o que é pequenino. “Ah que menina tão linda! deixe-me pegar um bocadinho na menina? Ah minha linda menina. Vem cá com a avó: Vem… Oh?!”
Estava dormindo, sonhando alto, quando acordou com as mãos erguidas em busca da criança.

“Give us a kiss”
The little half naked boy is standing outside the gate asking mother for a little kiss. It seams that every time mother meets small children she asks for a little kiss. Now this special little boy is coming and asking for a kiss himself.

My mother is for 10 “And two have already left me, so I would better leave soon too, because I don’t want any more of you children, dying from me.”
We were a whole bunch of people in different sizes and shapes, but she managed to love every single one of us. In spite our differences, her love showed us great resistance and tolerance. Her love made us more unbreakable.