Husmor, som  den usynlig kunstneren

Vi blir pakket med tøy når vi fødes. Vi trenger ikke å ha en master i tekstil for å forstå at alle mennesker på denne jorda, må forholde seg til dette materialet på dagligbasis. Hjemmet, stedet vi spiser sover og pleier nære relasjoner, er et av de største konsumenter  ved dagens tekstil produksjon. I store deler a forrige århundre, var kvinnen nødt til å produsere selv alle tekstiler i husholdet. Hjemmet, ble brukt som plattform for kvinnens kreativ arbeid, ut fra et daglig behov. ”Vi lever ikke av bare brød” og kvinnen har gjennom århundrer, jobbet kreativt for å forskjønne og overleve i hverdagen.  Uttrykksformene og teknikkene ble utviklet og overført fra generasjon til generasjon. På grunn av ressurs mangel, har kvinnene brukt sin kreativitet i å gjenbruke, reparere og forskjønne de få tekstilene som var tilgjengelig.

Gjennom mine undersøkelser, oppdager jeg en minkende variasjon og kreativitet i de broderiene jeg finner fra rundt 70-80 tallet frem til i dag. Før denne tiden med stor vekst og utvikling i maskinbroderte ornamenter, måtte kvinnene, klare seg veldig begrenset tilgang på stoff og tråd. Her kan jeg observere mye større grad på kreative løsninger og egen komponerte ornamenter. I dag har jeg flere broderte klokkestrenger som er helt like men kjøpt på forskjellige løpemarkeder. Dette tyder på en tid da menneskene begynte å kjøpe sine mønstre i butikken: ferdig pakker med påtegnet stoff med ferdig utvalgte farger beregnet i riktig mengder. Da slipper man overskuddstråd og trenger ikke, den store farge utvalg jeg har fulgt av hodebryet det er å finne riktig farger. Men jeg kunne ikke ha vært denne prosessen foruten. Jeg må selv erfare alle fasene ved et broderi for å kunne kjenne tilhørigheten til arbeidet  . Derfor har jeg alltid en stor jobb som består av å finne riktig materialer, samtidig som jeg holder fast ved å bruke så mye som mulig, de materialene som jeg allerede har. Fordi jeg lar meg ofte inspirere av de materialene, må jeg stadig oppgradere lageret mitt, for å finne inspirasjon og utvikle ideer. Da er jeg vanligvis  på jobb, når jeg vandrer gjennom hauger av brukt tøy, på en lørdags formiddag. 

Nå er jeg tilbake fra en to uker med reise, opphold, og utstillings Fosen stipend. Et maraton løp fra å ha nettopp montert en utsmykning ved Østsiden Sykehjem til å plutselig reise bort og sette opp en utstilling. Jeg har hatt det så travelt med å fysisk produsere et arbeidet i relasjonen til brukere og ansatte, at jeg ikke hadde nok tid til å følge med ”kontor arbeidet mitt”. På et tidspunkt følte jeg meg litt dårlig hver gang jeg nærmet meg data maskinen. Jeg kjente at den spist opp mye tid, tid som jeg trengte til å produsere. Valget ble enkelt, og jeg er stolt av slutt produktet. Selv om den hadde kostet meg mer enn jeg hadde antatt, føler jeg at jeg har kommet meg  i mål i forhold til hvordan arbeidet mitt fortoner seg fremover.

Jeg har å takke Fosen stipendet for den plateformen de bydde på, for at utstillingen skulle være relasjonell og at jeg skulle formidle direkte fra utstillings rommet. Det ble intense dager fylte med nye inntrykk, mye selveksponering og formidling, da jeg også fikk testet responsen fra publikumet. Jeg skapte et sted hvor folk som ikke vanligvis kom på utstilling var nå på besøk flere ganger i uka og de tok med seg nye venninner på besøk. De undret seg igjennom alle broderiene, satt seg ned og delte sine historier med meg, da jeg fortalte dem historiene bak enkelte av de utstilte arbeidene. Gjennom denne erfaringen, har jeg observert at de fleste fikk et nytt forhold til ”kunst” som begrep på grunn av den formidlingen de fikk av meg, kunne de i mye større grad utvide sitt begrep på ”hva, relasjonell kunst er for noe”. Publikum som kom i kontakt med meg og alle elevene på ungdoms skolen på Ørland, fikk en personlig, faglig og kunstnerisk erfaring av å presentere arbeidet mitt. Som i dag i hoved trekk handler om å ”jeg tar være på alt jeg har tilgang til for å bruke det som materialer for å produsere kunst. Dette betyr at jeg noen ganger reparer, andre ganger dekonstruerer og setter dem sammen i nye kontekster og nå,  bruker jeg utslitte og flekkede broderier, som billedramme for å lage bilde. Jeg har oppdager en økende nærhet til naturen og kombinerer dette med min interesse for menneskenes sosiale forhold. Denne interessen utrykker jeg ved å brodere nytt på det gamle. En måte å i vareta brukte ornamenter, samtidig som en del av vår historie synligjøres ved sitt gjenbruk i vårt samtidsrom.