Jeg er maskinen som har brodert de røde bokstavene. De store er tegnet for fri hånd og har tatt meg lengre tid å tegne dem opp enn å brodere. Selv om jeg føler det har gått tregt på tross, dette er den første teknikken jeg som syv åring og hjalp min mor å brodere.

Jeg opplever det fullkomne i det imperfekte. En blanding av god håndverk og dårlig håndverk. Broderiet bærer preg av min synstilstand, dårlig lys forhold og forsøk på å gjøre en bra jobb så raskt som mulig. Denne handlingen har tatt meg tilbake til Adventstiden i 1977 da jeg ble vekket 03.00 for å hjelpe min eldre søster med å brodere ferdig paljettene rundt Julenissen på en rund duk. Da broderte jeg i en rus av erkjennelse og glemte tretthetten over lite søvn.

Denne gangen har jeg brukt alle ledige timer til å brodere (16.10.14 kl.17.00) og brukte hele rom Julen til å ferdigstile broderiet (05.01.15 kl 23.34)

Dette arbeidet bærer preg av hastverk, manglende erfaring, utålmodighet og etter hvert, vellyst. Jeg lar feilene stå side om side med de stingene som er vell kontrollerte og like bra brodert som om de hadde vært brodert av avanserte dyre sy maskiner som er programmerte til å brodere. Arbeidet er inspirert i en bord brikke min søster brodert til sin forlovede, da hun var 15 år gammel ”O meu amor é teu” – min kjærlighet er ditt. Teksten ble bearbeidet og oversatt til latinsk – Mea Tua Sunt. Jeg snakker og tenker på 3 forskjellige språk: portugisisk, engelsk og norsk.

Jeg valgte å brodere denne teksten på en overlaken som jeg har kjøpt på et brukt marked på Madeira. Som et resultat av den økonomiske krisen, står mennesker utenfor Kasino Park, den siste søndagen i måneden og selger eiendeler de ikke lenger har bruk for. Kvinnen vil ha 150 Euro og jeg kjøpte andre ting som kostet mindre. Da jeg to måneder etter forklarte hvorfor jeg kjøpte broderier, solgt hun meg laken for 75 euro. Laken var blitt brodert til hennes mors bryllupsnatt og pengene betaler ikke for det linen koster.

Dette arbeidet har for meg, ingen verdi når den er stryket, brettet og pakket bort, men har en uvurderlig verdi når det er tatt opp og frem ut i lyset.

Ved denne anledning deler jeg den med deg, da du bidrar med deg selv for å oppleve kunstverket.Ta den ut av kurven, finn et par ekstra hender for å strekke den ut og når du er ferdig med dine undersøkelser; krøll eller brett den sammen, tilbake inni kurven.

Ikke bry deg om den blir skitten. På like linje med skulpturene i Frogner parken, som viser at du eksisterer ved fettet som blir liggende på de stedene du legger hendene dine.

Jeg har akkurat feiret min mors 80 års dag og tenkte på hvor lite bilder det ble tatt under festen. Jeg tenker på min video kamera som jeg slenger rundt slik at jeg får det på film når jeg gjør andre ting.

Det er ikke mye bilder vi printer ut lenger. Jeg har noen av barna i noen album, men det var før jeg fikk dem inn på data. Da ble det slutt med papir og etter hvert ble det slutt med å sitte å se på egne filmer og bilder og nå orker jeg ikke å styre med noen ting og forventer at det er alltid noen med en mobil i nærheten.

Konklusjonen er at i fremtiden, om vi liker eller nei. Kommer vi ikke til å ha bilder i våre album, men kanskje sparer noen av oss på disse gamle bildene fra gamle mennesker som viser dem kled til anledningen?.

Jeg forsøker å finne svar som sklir gjennom mine hender, opptatte med hverdagen. Bildene ligger og støver og minnene glir gjennom og ut av hukommelsen, for å komme tilbake hver gang bildene tilfeldigvis dukker frem, når jeg leter etter andre ting.

Nå vil jeg samle disse ting. Ting som gir meg hukommelsen tilbake. Ting som får meg til å reise i tid. Frem og tilbake, med minnene. Frem og tilbake med livet.

Den jeg er, skal jeg ikke miste slik min mor gjør det hverdag. Seg selv når hun ser meg inni øynene og ser ikke det jeg ser. To små øynene full av lys men blinde for det jeg vil hun skal huske.

Jeg vil se mor i hennes rom. Et rom full av livet som har tørket ut fra minnet hennes men som hun kan oppleve det på nytt gjennom bilder, video, broderiene og mye musikk som hun så gladelig synger etter..

Jeg ønsker å fylle et helt rom full av henne. Bilder fra alle kanter fra elle steder og alle opplevelsene som hun kan huske eller er selv med.

Dette romme ville jeg ha skapt for min mor for og til og med din mor og til alle mødrene. Som en erkjennelsen på at de har et liv.

Mitt liv har vært og er, å reise. Jeg reiser og reiser.. på hvert sted, bor det en del av meg. På veien møter jeg en fortid som jeg desperat prøver å holde i og tar med meg hjem som minner. For, jo mindre jeg husker jo mindre er jeg. Mister jeg min fortid, mister jeg meg selv. Jeg er skapt av egne verdier erfaringer og minner. Men forsvinner minnene, forsvinner også alt ”det andre” og det som står igjen, er øyeblikket…

Ved å ta hånd arbeid og integrere det i klær til bruk, tar jeg i bruk ”minnene” ut i hverdagen. Noen av disse arbeidene, reder fra forfall ved å ta være å håndtere som et lite barn, med en myk hånd og stødig.

”REMEMBER ME bygger på ”å ta være på våre egne spor og lære å være mer autonome mennesker ved bruk av egne hender. Jeg vil gjerne være med på å ”løfte opp” estetikken ved det som allerede finnes tilgjenglig. I denne settingen, forsøker jeg å kjøre sammen, mine egne røtter mot inntrykk gjort i Vietnam med en viss overflod av verdifulle materialer tilgjenglig i Norge, men som folk kaster. Denne gangen produserer jeg en kollesjon av anvendelig klær. Disse plagene, må brukes pent, for at de skal holde seg fine lengst mulig. Det krever en viss dannelse, å gå med de tingene jeg komponerer nå. Og jeg liker den tanken at jeg kan skape klær, som kan tvinge brukeren til å være mer ”forsiktig” med det de bruker.”
Kollesjonen er en miks av håndbroderte bluser fra 70 med heklerier og blonder fra Norge kombinert med sike shorts skreddersydd i Vietnam. Og integrering av disse materialene i hudfarget materialer, slik at de applikerte detaljene kommer frem som en form for kropps dekor med referanse til tattooværinger.

My hands

Are the face you don’t see

The tools of survival

The givers, the thieves

The builders and destroyers

Without my hands I am handicapped

With my hands I can love

And make life grow.

I have given the women a new task now. But only 6 of the women are involved. The pieces are bigger, 90×90 and will cost about 300€ each to embroider (that money I haven’t earned yet). On these pieces, the women are now more aware of their participation on the creation of the artwork together with me. In November I will be travelling to them to take their picture while they embroider. By April next year, the pieces will be ready and I will embroider their portrait in each piece.

Regina is holding a young boy on her arms, “you must not mind the mess. I have been working all day on the fields and it’s always something to do when you have small children. People should have children when they are 24-26. When you get older you don’t manage to do everything. You are more tired you know?” I don’t think she has to worry about having children at late age she looks pretty young.

“Look I am so sorry if you don’t like our work. But we did the best we could. But one never knows. There is a piece here that I don’t like so much and I wonder if you will accept it.”

My heart jumps as she unfolds the pieces and explains “you see this technique is very difficult to work in this kind of material, therefore I must have 40€ for each piece.” She points at some pieces that look nicer from the back than from the front, “This ones here, in this other technique are much easier and we take 20€ for each. But you should know that is still are better paid work.” Shadow stitching (ponto de sombra) was one of my favourite techniques. Very simple embroidered from the back, one stitch on the left, one stitch on the right, shaping crosses. This technique is usually applied on transparent materials on small shapes as leaves and small flowers.

One day at a flea marked I found a white blouse with embroidery. I wore it for a while and after some time I got fed up with the whites on my wardrobe and coloured them pink. This particular blouse picked up different shades of pink because it was made of different materials. I have been wearing it for years; every time I feel like being beautiful I put it on.

Original

Now I have stolen the embroidery pattern and printed in different materials. I gave the women the embroidery pieces with thread in many different colours. They were all supposed to embroider the same pattern but the choice of material, colour and choice of technique would bee freely up to each one of them.

These women seldom embroider what they like, but what they get from the embroidery house. This was a big challenge for them. It took me a lot of explaining to convince them that they could embroider exactly as they liked.

“I didn’t know that you were going to make shirts out of it. If I knew I would probably do it differently.” At first I was only after giving these women a chance to create something at the same time as I would be able to show the uniqueness in hand work of each woman. But as I cant avoid, giving things a practical purpose, I found out that I could transplant the pieces into wearable items. As it seams to me, embroidery is at its best when in use. Weather its in the picture on the wall, your table cloth or, your clothing.

“I am in heaven… and if no one buys my 15 pieces, I will have to be beautiful every other day of the month.”

Min mor er 78 åtte år gammel, glemsk men ikke dum

Hun er gammel men ikke så gammel allikevel. Hun er sprekk til beins, hadde hun ikke alltid vært litt rund og god, hadde hun klatret overalt. Selv om har stor høyde skrekk.

Min mor er en sterk dame. Hun gråter når hun er lei seg og hun synger når hun vil bli glad. Det er ingen som bestemmer over min mor. Vi prøver å lure henne, men blir lurt isteden. Hun glemmer om hun har spist, men hun glemmer ikke å mate kattene og hønene. Hun går den bratte trappen ned til hønseburet, flere ganger om dagen. Hun sjekker egg, hun sjekker om hun har husket å gi dem mat. Også glemmer jeg at hun glemmer å komme opp til huset igjen. ”Nå er det nok! De har spist nok ugress og kål blader for i dag.” mor forer hønene med diverse grønnsaker og grønne ting fra jordet. ”de elsker denne typen ugress. De spiser det så ivrig.” sier hun med rumpe i været mens hun samler hun armen en stor bunk av noe vi pleier å lage en god suppe av, Agriao. Det sies å innholde masse jern og være veldig bra for fordøyelse systemet. Vi pleier å gi det bort, når vi har mye, folk setter stor pris på det. Men nå har det også blitt hønsemat. Så jeg bare håper at de bitte små eggene innholder masse godt.
”Nå blir jeg snart sjalu på de hønene dine, ønsker meg noen som tar like godt være på meg som du tar være på dine høner.” Mor er fremdeles i natt kjole. Hun går helst i natt kjole hvis jeg ikke tvinger henne til å kle på seg for å gå en formiddagstur. Hun tørker svetten over pannen ”Jeg skal ta livet av den hannen” hun løfter på natt kjolen for å lufte seg, ”Han spiser alle eggene. Derfor skal jeg ta han vekk og ferdig med det.”

Min mor bryr seg. Hun har brydd seg så mye, så mye at, hun ble glemsk. Det var deilig når hun først glemte å bry seg. Det var en lettelse. Det var en frihet. Men så plutselig bryr hun seg veldig mye for en fylle ting og gråter.
”Nå? Kan du gi meg en liten røyk?”

“O dinheiro é meu e em mim ninguém me manda.”

“Eu não tenho um dinheirinho no banco?”

A minha mãe não gosta de gatos, ou seja: a minha mãe não gostava, nem nunca gostou de animais de estimação. Agora que o nosso visitante gato Amarelo ficou de vez, (o gato que pelos vistos gosta muito de mim, porque eu estou sempre lhe roçando o pelo) muita coisa mudou.. Numa da minha ausências verifiquei no ecrã que o gato subia pelo peito da minha mãe fora. Surpreendida vi ela afagar o gato Amarelo que nunca se fartava. Pelos vistos a minha mãe teve de fazer de mãe substituta ao gato, para ele não sentir muito a minha falta. Parece, que a mãe apanhou o gostinho de acariciar o gato. Porque agora fica furiosa quando Marcelino fala com o gato como sendo o gato de Maria.
“Ai!.. mas então?! Sou eu quem os alimenta e sou eu quem paga. Como é que e o gato pode ser de Maria? Ora era o que me faltava!”

Eu cá para mim, a minha mãe está esquecida de muita coisa boa, mas mais esquecida ainda está, de muita coisa dispensável à memoria. Uma família à portuguesa, grande deste tamanho deu muito em que mexer. Será que esta doença veio trazer-lhe o merecido sossego, ou será o cansaço da vida, que veio roubar-lhes as forças de lutar?

A minha mãe ama tudo o que é merecido amar. Ela ama as plantas, que parte-lhes os galhinhos para vir para casa plantar no seu jardim. Os galhos e as flores, nem sempre pegam, porque ela parece às vezes esquecer de como criam raiz.

A minha mãe ama tudo o que é pequenino. “Ah que menina tão linda! deixe-me pegar um bocadinho na menina? Ah minha linda menina. Vem cá com a avó: Vem… Oh?!”
Estava dormindo, sonhando alto, quando acordou com as mãos erguidas em busca da criança.

“Give us a kiss”
The little half naked boy is standing outside the gate asking mother for a little kiss. It seams that every time mother meets small children she asks for a little kiss. Now this special little boy is coming and asking for a kiss himself.

My mother is for 10 “And two have already left me, so I would better leave soon too, because I don’t want any more of you children, dying from me.”
We were a whole bunch of people in different sizes and shapes, but she managed to love every single one of us. In spite our differences, her love showed us great resistance and tolerance. Her love made us more unbreakable.