Come spring 2014

Remember me

”REMEMBER ME bygger på ”å ta være på våre egne spor og lære å være mer autonome mennesker ved bruk av egne hender. Jeg vil gjerne være med på å ”løfte opp” estetikken ved det som allerede finnes tilgjenglig. I denne settingen, forsøker jeg å kjøre sammen, mine egne røtter mot inntrykk gjort i Vietnam med en viss overflod av verdifulle materialer tilgjenglig i Norge, men som folk kaster. Denne gangen produserer jeg en kollesjon av anvendelig klær. Disse plagene, må brukes pent, for at de skal holde seg fine lengst mulig. Det krever en viss dannelse, å gå med de tingene jeg komponerer nå. Og jeg liker den tanken at jeg kan skape klær, som kan tvinge brukeren til å være mer ”forsiktig” med det de bruker.”
Kollesjonen er en miks av håndbroderte bluser fra 70 med heklerier og blonder fra Norge kombinert med sike shorts skreddersydd i Vietnam. Og integrering av disse materialene i hudfarget materialer, slik at de applikerte detaljene kommer frem som en form for kropps dekor med referanse til tattooværinger.

Handbook

 

My hands

Are the face you don’t see

The tools of survival

The givers, the thieves

The builders and destroyers

Without my hands I am handicapped

With my hands I can love

And make life grow.

Portrait frames to embroider

I have given the women a new task now. But only 6 of the women are involved. The pieces are bigger, 90×90 and will cost about 300€ each to embroider (that money I haven’t earned yet). On these pieces, the women are now more aware of their participation on the creation of the artwork together with me. In November I will be travelling to them to take their picture while they embroider. By April next year, the pieces will be ready and I will embroider their portrait in each piece.

30 skjorter a 50 cent

 Mora til min venninne har funnet et ”kunkurs utsalg” der hun en nesten daglig innom. Mannen som ekspederer er veldig hyggelig og har mange varer fra broderings fabrikker som stenger.

Det er min fjerde gang her og sist, tok jeg med meg en hel eske med tegninger og gjennomhullet bake papir. Det lukter loppemarked av papiret og fleste av dem, har aldri blitt brukt. Jeg blar gjennom en haug barneskjorter og han sier ”De har ligget der så lenge, at jeg er mest lyst til å kaste dem. Jeg betaler ham 15 euro og teller til sammen 30 skjorter. Jeg tar med alle som er igjen.

Hjemme i Norge med min mor som min mentor og assistent, starter vi jobben av å vaske, stryke og klippe. Stoffet er i tyn syntetisk baby farger med brodert Madeira ornament. Broderiet må strekkes og strykes med varm strykejern. Men for varme temperaturer vil smelte det syntetiske stoffet. Min mor kan denne jobben utmerket vel og det har blitt hennes oppgave. Men det tar fort halv time å stryke en skjorte og hun blir sliten i armene. Som hennes lærling må jeg gjøre disse oppgavene sammen med henne. Men hun er så flink til det og jeg er utålmodig nok til å drøye denne utfordringen.

”Nå skal jeg stryke en skjorte og du skal stryke en skjorte. Og jeg stryker ikke mer før du også har stryket.”

Different Same


Regina is holding a young boy on her arms, “you must not mind the mess. I have been working all day on the fields and it’s always something to do when you have small children. People should have children when they are 24-26. When you get older you don’t manage to do everything. You are more tired you know?” I don’t think she has to worry about having children at late age she looks pretty young.

“Look I am so sorry if you don’t like our work. But we did the best we could. But one never knows. There is a piece here that I don’t like so much and I wonder if you will accept it.”

My heart jumps as she unfolds the pieces and explains “you see this technique is very difficult to work in this kind of material, therefore I must have 40€ for each piece.” She points at some pieces that look nicer from the back than from the front, “This ones here, in this other technique are much easier and we take 20€ for each. But you should know that is still are better paid work.” Shadow stitching (ponto de sombra) was one of my favourite techniques. Very simple embroidered from the back, one stitch on the left, one stitch on the right, shaping crosses. This technique is usually applied on transparent materials on small shapes as leaves and small flowers.

One day at a flea marked I found a white blouse with embroidery. I wore it for a while and after some time I got fed up with the whites on my wardrobe and coloured them pink. This particular blouse picked up different shades of pink because it was made of different materials. I have been wearing it for years; every time I feel like being beautiful I put it on.

Original

Now I have stolen the embroidery pattern and printed in different materials. I gave the women the embroidery pieces with thread in many different colours. They were all supposed to embroider the same pattern but the choice of material, colour and choice of technique would bee freely up to each one of them.

These women seldom embroider what they like, but what they get from the embroidery house. This was a big challenge for them. It took me a lot of explaining to convince them that they could embroider exactly as they liked.

“I didn’t know that you were going to make shirts out of it. If I knew I would probably do it differently.” At first I was only after giving these women a chance to create something at the same time as I would be able to show the uniqueness in hand work of each woman. But as I cant avoid, giving things a practical purpose, I found out that I could transplant the pieces into wearable items. As it seams to me, embroidery is at its best when in use. Weather its in the picture on the wall, your table cloth or, your clothing.

“I am in heaven… and if no one buys my 15 pieces, I will have to be beautiful every other day of the month.”

 

 

My mother is the best mother in the world, just like yours…

Min mor er 78 åtte år gammel, glemsk men ikke dum

Hun er gammel men ikke så gammel allikevel. Hun er sprekk til beins, hadde hun ikke alltid vært litt rund og god, hadde hun klatret overalt. Selv om har stor høyde skrekk.

Min mor er en sterk dame. Hun gråter når hun er lei seg og hun synger når hun vil bli glad. Det er ingen som bestemmer over min mor. Vi prøver å lure henne, men blir lurt isteden. Hun glemmer om hun har spist, men hun glemmer ikke å mate kattene og hønene. Hun går den bratte trappen ned til hønseburet, flere ganger om dagen. Hun sjekker egg, hun sjekker om hun har husket å gi dem mat. Også glemmer jeg at hun glemmer å komme opp til huset igjen. ”Nå er det nok! De har spist nok ugress og kål blader for i dag.” mor forer hønene med diverse grønnsaker og grønne ting fra jordet. ”de elsker denne typen ugress. De spiser det så ivrig.” sier hun med rumpe i været mens hun samler hun armen en stor bunk av noe vi pleier å lage en god suppe av, Agriao. Det sies å innholde masse jern og være veldig bra for fordøyelse systemet. Vi pleier å gi det bort, når vi har mye, folk setter stor pris på det. Men nå har det også blitt hønsemat. Så jeg bare håper at de bitte små eggene innholder masse godt.
”Nå blir jeg snart sjalu på de hønene dine, ønsker meg noen som tar like godt være på meg som du tar være på dine høner.” Mor er fremdeles i natt kjole. Hun går helst i natt kjole hvis jeg ikke tvinger henne til å kle på seg for å gå en formiddagstur. Hun tørker svetten over pannen ”Jeg skal ta livet av den hannen” hun løfter på natt kjolen for å lufte seg, ”Han spiser alle eggene. Derfor skal jeg ta han vekk og ferdig med det.”

Min mor bryr seg. Hun har brydd seg så mye, så mye at, hun ble glemsk. Det var deilig når hun først glemte å bry seg. Det var en lettelse. Det var en frihet. Men så plutselig bryr hun seg veldig mye for en fylle ting og gråter.
”Nå? Kan du gi meg en liten røyk?”

“O dinheiro é meu e em mim ninguém me manda.”

“Eu não tenho um dinheirinho no banco?”

A minha mãe não gosta de gatos, ou seja: a minha mãe não gostava, nem nunca gostou de animais de estimação. Agora que o nosso visitante gato Amarelo ficou de vez, (o gato que pelos vistos gosta muito de mim, porque eu estou sempre lhe roçando o pelo) muita coisa mudou.. Numa da minha ausências verifiquei no ecrã que o gato subia pelo peito da minha mãe fora. Surpreendida vi ela afagar o gato Amarelo que nunca se fartava. Pelos vistos a minha mãe teve de fazer de mãe substituta ao gato, para ele não sentir muito a minha falta. Parece, que a mãe apanhou o gostinho de acariciar o gato. Porque agora fica furiosa quando Marcelino fala com o gato como sendo o gato de Maria.
“Ai!.. mas então?! Sou eu quem os alimenta e sou eu quem paga. Como é que e o gato pode ser de Maria? Ora era o que me faltava!”

Eu cá para mim, a minha mãe está esquecida de muita coisa boa, mas mais esquecida ainda está, de muita coisa dispensável à memoria. Uma família à portuguesa, grande deste tamanho deu muito em que mexer. Será que esta doença veio trazer-lhe o merecido sossego, ou será o cansaço da vida, que veio roubar-lhes as forças de lutar?

A minha mãe ama tudo o que é merecido amar. Ela ama as plantas, que parte-lhes os galhinhos para vir para casa plantar no seu jardim. Os galhos e as flores, nem sempre pegam, porque ela parece às vezes esquecer de como criam raiz.

A minha mãe ama tudo o que é pequenino. “Ah que menina tão linda! deixe-me pegar um bocadinho na menina? Ah minha linda menina. Vem cá com a avó: Vem… Oh?!”
Estava dormindo, sonhando alto, quando acordou com as mãos erguidas em busca da criança.

“Give us a kiss”
The little half naked boy is standing outside the gate asking mother for a little kiss. It seams that every time mother meets small children she asks for a little kiss. Now this special little boy is coming and asking for a kiss himself.

My mother is for 10 “And two have already left me, so I would better leave soon too, because I don’t want any more of you children, dying from me.”
We were a whole bunch of people in different sizes and shapes, but she managed to love every single one of us. In spite our differences, her love showed us great resistance and tolerance. Her love made us more unbreakable.

apontamentos, conversas e memórias

from Fear

The sounds have come back to fill the space this day with a so-called “orange alert” in the weather forecast. But some people have said its “red alert”                                                 … a piece of “hell” in this paradise island: Sounds, and more sounds. Sounds everywhere. Sounds all the time.                                                                                                             The water flowing in the stream, after heavy drops, is making me num, until the next time water smashes into everything with a scrubbing wind. Life gets washed soaked, and sometimes, taken away towards the sea.

It helped, to cover my head with a blanket and open my fear to my other brothers and sisters. We were not sure if it was the hill on front of us, collapsing or if it was thunder. But a bit relived when the lightning came trough. We never agreed what made us more scared, if it was the thunder, the lightning or the sea coming up. The bad weather usually passed, leaving us braver after sharing our fears.

 

«Flor do diabo»

“I let you walk in front of me. You seam more motivated when we do so. You are looking good, with your yellow hair stretching over your shoulders now. Its not looking like a crown any more, because the first thing you do when you open your ayes: is to comb it with water and fasten it with the bow you think is from your lost beloved but it is mine rally. This hair bow has more value if it belongs to someone that IS no longer.”

– Uuu..Uuu… Mariazinha…                                                                                                         – Senhora Conceição!? Bom Dia! vai andar?                                                                          – Estou indo. Mas de má vontade. Já disse que bordar e comer milho não quero mais. Andar?! Também  já andei que deu. E á hidro-ginástica, também já não vou mais.

Mother used to walk 2, or more hours every day for the last 20 years.                                       – You have, too high cholesterol.                                                                                              – But doctor, I walk all day at home, doing my house work!                                                    – That doesn’t count. And remember: Don’t walk in a hurry and avoid climbing stairs.

At the beginning the neighbours were suspicious of my mother, walking by their door everyday. They thought she was spying on them, to gossip around. But after a while their doctors also ordered them to walk to prevent heart and obesity problems.

– Before there was no need for doctors telling people to exercise. Very few people had cars, so walking up and down hills was part of everyday life, carrying their food supplies, walking to church and running to catch the bus. Now everybody has one or two cars and they drive everywhere.

 – Eu conduzo o meu filho á escola porque penso que ele não sabe chegar lá sozinho.             – Há é?!!! Pois eu tive de aprender. A minha mãe levou-me para escola quando tinha 12 anos. Mostrou-me o caminho para a escola, nem lá entrou e falou-me “tu agora segues o mesmo caminho de volta para casa.” Eu fiquei com receio, pois tinha de me arranjar sozinha. Mas no dia seguinte eu já sabia como chegar é escola e fiquei toda contente.

 – Os filhos pedem, agente dá.                                                                                                    – Só que agora já não há dinheiro para cobrir os custos do nosso novo estilo de vida.

– Éee!… estes jovens de hoje em dia não sabem fazer nada.

– Quando morrerem os velhos ficamos nós, que ainda sabemos o que é a vida, porque nós aprendemos com os nossos pais.

– Stakkars barn, som må jobbe. Barn arbeid er ulovlig.                                                         – Derfor slipper de å lære det vi måtte lære før. Barn i dag kan ikke så mye som vi kunne da vi var barn. De slipper å ha det så tøft som vi hadde før.”

De seks km jeg gikk daglig til og fra skolen har ikke gjort meg noen skade. Jeg fikk sterke bein og mye lek med de andre barna som også gikk til og fra skolen. Husarbeidet jeg lærte å gjøre fra jeg var 7 år gammel, ga meg selvtillit. Da mor spurte lærerinnen  min om jeg kunne få fri fra skolen, (for at mor måtte til byen og jeg var den eneste som kunne bli hjemme for å lage middagen til familien på tolv) følte jeg meg uunnværlig og viktig. Jeg var bare 9 år gammel og mestret voksne oppgaver.

Jeg fikk sjeldnt høre ”jeg elsker deg”, ”har du lyst?” eller ”så flink du er” dette, var allerede innbakt i opplæringen, tilliten og ansvaret jeg fikk fra de voksne.

Jeg lærte å like det jeg ikke likte og jeg lærte mye av å gjennomføre uønsket oppgaver.

Ser livre é sentir-se

Competente       Autónomo        Instruído        Assumido       Responsável         Bem Amado

 

all by my self

Å lære seg å brodere er enkel sak. Men å brodere pent, er en omstendelig prosess.

Min mor kan de fleste teknikkene som brukes på Madeira brodert håndverk.

Som en del av min broderi utforskning har jeg om mål å lære meg alle broderi teknikkene jeg kommer over.

Dette arbeidet er den første i en serie av hjerter. Ved disse arbeidene, lærer jeg å brodere teknikker jeg ikke kan fra før.

Med min mor som mentor, må jeg være veldig nøye, og det er sjelden bra nok.

I produksjon av dette arbeidet, er kanten på broderiet den mest krevende teknikk jeg kjenner til. Dette arbeidet var vanligvis brodert av eldre damer. Det krever, en langtids erfaring med teknikken for å kunne brodere den effektivt med perfeksjon.

Dette arbeidet er langt fra perfekt, for min mor. I starten, klipte hun i stykker noe av det jeg hadde brodert. Stingene var ikke stramme nok til klipping av stoffet, når den er ferdig. Jeg fulgte min mors råd, og det tok meg ”evigheter” å få det til.

Med tanken på at jeg er amatør i dette faget og at øvelse gjør mester, gjemte jeg bort, broderiet fra mor (ellers ble jeg aldri ferdig).

Nå er jeg i gang med neste.

I dag skal jeg brodere åpen stjerner.

Dette gleder jeg meg til

green and grey

It’s green and grey outside. A few birds are left singing on, under the soft rain.

As I unpack I get this feeling of “passing by” when placing my clothes correctly, in the empty shelves. Its ages ago and its yesterday, since I last emptied them.

Strange to be home again. The home I made along the way.

I came from another home, the home that made me.As the need of “belonging” grows, I try to discover the home in my heart.